Dagbladet



Kjønnet i kunsten

VIBEKE KNOOP RACHLINE

PARIS (Dagbladet): Kjønnet er tilbake. Fritt, arrogant og triumferende, fjernt fra skyldfølelse og aids. Det er inntrykket man kan få av den store utstillingen «Feminin-maskulin, kjønnet i kunsten» som nå vises på Pompidousenteret i Paris.
Utstillingen hadde neppe vært mulig for bare noen få år siden. Kjønnet, eller kjønnsorganet, sett med kunstnernes øyne, appellerer direkte til de besøkende. Og stiller mange spørsmål det av og til kan være vanskelig å svare på. Hva representerer kjønnet? Hva er det? Gjennom hele utstillingen jakter det på sin identitet. Er det maskulint, feminint, begge deler eller ingen av delene?
· · Gustave Courbets «Verdens opprinnelse» - et kvinnelig kjønnsorgan på kloss hold - åpner ballet. Materialets konsistens er viktig. Lenge var det kvinnelige kjønnet gjengitt i flat, våt og flytende maling, mens mannens lem framsto i harde, oppreiste skulpturversjoner. Etter hvert ble dette blandet og krysset. Kunstnerne morer seg med å blande kort og sjangere. Den erotiske energien mot slutten av vårt århundre ser ut til å gli mer over i et kloakkliknende ingenmannsland (med særlig kvinnekjønnet som pissoar eller bidé) der horisonten peker mot en oppløsning av kjønnene. Ikke uten humor, som i Jean Fautriers maleri «Det er som du føler det», eller Willem de Koonigs «Besøk».
· · Kunstnerne dveler selvsagt lenge ved kjønnsforskjellen med sine roller, sjangere og identiteter. Hos mange blir det et spørsmål om hår. For ikke å snakke om Man Rays hjulvisp, der alt er et spill av skygger. Det er ofte interessant å gli fra den ene rollen til den andre, i et forsøk på å unnslippe menneskets kjønnsbestemte anatomi. Mange leker med tanken på det tredje kjønn, eller framstiller de tvekjønnede. Utstillingen ønsker å vise at alt oppfattes gjennom blikket som ser, ønsker og/eller begjærer, men som kanskje ikke ser alle finesser. Det mannlige blikket, med et falskt ry som dominerende, er ikke det samme som det umiskjennelige kvinnelige.
· · Framstillingen av kjønnsakten er omtrent umulig, fordi kunstnerne forsøker å vise hele og samtidig hver del. Det kan oppstå en hårfin grense mellom kunst og pornografi. Selve akten kan være kjødelig, eller mer en mekanisk og intellektuell fusjon, som hos Marcel Duchamp. Det kan også oppstå krig mellom kjønnene, og voldtekten er her erotismens svarte punkt.
Utstillingens svakeste punkt er avslutningen. Der vil den vise hvordan jorda og kosmos spirer og gror etter kjønnsakten. Barna skal eventuelt kunne bli til uten foreldre som skapere, og igjen innta nye feminine og maskuline roller og skikkelser.
· · Med flere hundre verk er utstillingen ikke en vei gjennom kjønnet i kunstens historie. Den viser til gjengjeld hvordan kjønnet glir inn i moderne kunst, uten et øyeblikk å bli vulgært eller pornografisk. Man kan for eksempel først lure på hva et bilde av en fredelig park en vårdag i Tokyo, med lekende barn og deres mødre, har med saken å gjøre. Ved siden av henger det imidlertid en attest der det står at i samme øyeblikk hadde frøken Mayuni Shinokawa samleie med herr Tetsuya Shiratori - og at kunstverket i sin helhet er av Noritoshi Hirikawa. Noen behersker kunsten med å vise alt uten å vise noe.





© Dagbladet, 4. desember 1995
Ansvarlig redaktør: Harald Stanghelle