Russland mot valg

For annen gang etter at president Jeltsin nedkjempet det gamle parlamentet, går russerne til valgurnene. Slik sett synes det som om landet er blitt det vi i Vesten forstår som normalt. Men første gang gikk Sjirinovskijs nasjonalistiske parti av med seieren, og nå er det kommunistpartiet som topper meningsmålingene. Følgelig er ikke Russland helt som det burde være, sett med Vestens øyne.
Likevel, mot denne antakelsen står OECDs siste rapport om Russland. Den slår fast at inflasjonen har stagnert og at landet kan vente økonomisk vekst i 1996. Den samme rapporten forteller imidlertid om en dramatisk nedgang i forventet levealder. Fra 64,8 år for menn i 1988 til 57 år i dag. Dødsraten ligger på 17,5 per 1000, langt over nivået i erklærte u-land som India og Bangladesh.
· · Ser vi nærmere på forholdene omkring stabiliseringen av inflasjonen og den forventede økonomiske veksten, oppdager vi snart at heller ikke her er tingene som de burde være. En medvirkende årsak til at rubelkursen har holdt seg forholdsvis stabil de siste månedene, er at en meget stor del av lønningene ikke er utbetalt. Det er mangel på penger, noe som uten tvil svekker inflasjonen. Og den økonomiske veksten skyldes alt vesentlig eksport av råvarer.
· · Til gjengjeld er importen økende, særlig i jordbruket. Kravet fra Vesten om privatisering og markedsøkonomi har ført til at subsidiene til jordbruket er stoppet, men samtidig har staten frosset prisene på korn. Resultatet er at bøndene ikke har råd til å kjøpe maskiner og redskap, og produksjonen stanser. Ifølge Klassekampen, som refererer en rapport fra Open Media Research Institute, sank jordbruksproduksjonen med mellom 40 og 50 prosent fra 1989 til 1994, situasjonen er verre enn under hungerkatastrofene på 30-tallet. Hvis det altså ikke hadde vært for importen av vestlige matvarer. Behovet for vegetabilske oljer og kjøtt er helt dekket av import, skal vi tro den nevnte rapporten.
· · Ett av flere mulige bilder av det framtidige Russland er et land der det finnes øyer av umåtelig rikdom i et hav av fattigdom, og både rike og fattige er avhengige av importerte varer, som byttes mot råvarer. Dét Russland vil bli lik en koloni for Vesten. I Russland selv er bitterheten mot Vesten stigende, liberaleren Grigorij Javlinskij skrev i 1993 at de vestlige rådgiverne simpelthen ikke brydde seg det døyt om hva som skjedde med Russland, og rådet dem til å bli hjemme. De antivestlige holdninger i dagens Russland kan bygge på erfaringer vi ikke kjenner, og er ikke begrenset til «nasjonalistene».
· · Verken de eller tilhengerne av kommunistpartiet lar seg heller fange inn i tradisjonelle sjabloner. De rører nemlig begge ved Russlands grunnleggende problem. Og det er ikke hvordan det skal forsvare sine nasjonale interesser, men spørsmålet om hva som er landets nasjonale interesser, hva Russland i det hele tatt er. Alle Vestens nasjonalstater har en tradisjon å henvise til, eller en stabil velstand i nåtida, slik som Tyskland. Russland har verken nåtid eller fortid. Landet har knapt nok en fungerende statsmakt.
· · Boris Jeltsin har nok tatt makten fra kommunistpartiet, men han har overlatt den til det gamle nomenklaturet, samtidig som både den politiske og økonomiske makten er blitt, om ikke desentralisert, så splittet mellom rivaliserende grupper. Resultatet er at staten ikke lenger har maktmonopol, det er overlatt til de såkalte mafiagruppene - og til minihærer, såkalte livvakter for politikere og næringslivstopper. Sammen med den allmenne forakt for lover og håndhevere som ikke lenger har makt, har rivaliseringen mellom de forskjellige «statsmakter» ført til en gjennomkriminalisering av samfunnet. Meningsmålinger viser at dette er det problemet befolkningen er mest bekymret for.
· · Det er ingen av Russlands nåværende problemer som bare skyldes Vesten. Men i og med at både parlamentsvalget og et eventuelt presidentvalg vil dreie seg om å finne løsninger på landets enorme utfordringer, ligger det raske retoriske gevinster i å velte skylden over på Vesten og framstille Russland som et offer. Å motvirke dette, er kanskje Vestens viktigste oppgave. Det må blant annet bety at landet behandles som en partner, også i militære spørsmål, og at vi ikke tolker valgkamp og valgresultater som vendt mot Vesten, men som forsøk på å finne løsninger på landets problemer. Vi må også våge å stille spørsmålet om Russland virkelig har noen mulighet nå både å skape markedsøkonomi, rettsstat og demokrati.
President Jeltsin regjerer enn så lenge over et samfunn som også har alvorlige sykdomstegn.