Søkerlista til de nye professoratene i figurativ billedkunst innenfor de tradisjonelle teknikker ved Statens Kunstakademi rommer både forventete kandidater og enkelte overraskende navn. Slik stillingene har vært definert og debattert, er det ikke å undres over at majoriteten av søkerne hører hjemme innenfor den mest tradisjonelle fløyen av norsk kunstliv.
· · Ingen kunne bli overrasket over at parhestene Odd Nerdrum og Per Ung aspirerer til de to stillingene, selv om tradisjonalismens mediebevisste duo ventet til lørdag med å «forkynne» sine kandidaturer i «hofforganet» VG. I det huset, som har Ung-skulptur som gallionsfigur, ser man det klassiske radarparets komme som «begynnelsen på slutten på modernismens hegemoni» i norsk kunst. Mediestormen i det siste har jo delvis tatt av etter disse populistiske premissene, selv om situasjonen er mye mer kompleks enn en slik skyttergravskrig mellom kunstretninger. Dette - i tillegg til statsråd Hernes' holdning til striden om dagens akademiutdanning - gjør det ikke overraskende at flere eksponenter for en mer aktuell og utvidet forståelse av begrepet figurasjon ser det formålsløst å søke.
· · Ser man på lista over kandidater til den figurative klassen i maleri, har Nerdrum fått følge av flere som føler seg kallet på den romantiske retningens vegne. Selvbildet er større enn det format de aksler, og det er vanskelig å se navn som Kari Grasmo, Rolf Groven og John Bøe Paulsen som seriøse søkere. Jan Sæther - som tilhører romantikerne fra Nerdrums egen generasjon - har pedagogisk erfaring fra USA og Modellinstituttet ved Statens Kunstakademi, og er den eneste som minner om en utfordrer i denne sammenhengen.
· · Skulpturavdelingen har fått flere søkere med bakgrunn fra Per Palle Storms studentkull på 60- og 70-tallet, og her er ikke bildet like opplagt som blant malerikandidatene. Eilif Mikkelsen kan vise til lang undervisningserfaring, men ikke til noen omfattende produksjon. Per Ung står med større tyngde i det tradisjonelle kunstmiljøet enn sine samtidige Oddmund Raudberget og Tore Bjørn Skjølsvik og de yngre Svein Tore Kleppan og Kirsten Kokkin. Mer ukonvensjonelle skulptører som Lillebeth Foss og Lars Widenfalk kan kanskje bli outsidere.
· · Likevel er det Istvan Lisztes som peker seg ut som den mest kompetente til å fylle en framtidig posisjon som professor innenfor figurativ skulptur. Den ungarskfødte kunstneren har hatt flere markante mønstringer og utsmykninger på 90-tallet, og behersker så vel alle ledd av den antikke gipsmakerprosessen som bronse og tre. Lisztes kan også vise til lang undervisningserfaring, og sitter med teoretiske kunnskaper som gir ham et helt annet faglig utsyn enn de øvrige kandidatene. Derfor ser han også utover de snevre frontlinjene i dagens debatt.
· · Det viktigste vil likevel være den videre saksgangen, og at man får en sakkyndig komité som både besitter solid kunnskap om akademiske tradisjoner og skjønner hva et kunstakademi må være på terskelen til sekelskifte. Med tanke på det aktuelle kunstklimaet i Norge, er det derfor av største viktighet å hente uhildet ekspertise utenfra. De navnene kan vise seg å bli vel så viktige som kandidatene på søkerlista.
