Side 2: VIBEKE KNOOP RACHLINE
Ved å spille på at konflikten skal gå i forråtnelse, tar regjeringen en dristig sjanse. Det kan komme til å ende med akkurat det sosiale bruddet kandidat Jacques Chirac gikk imot under hele presidentvalgkampen. Hittil har denne konflikten ikke vært et klassisk eksempel på en del av samfunnet reist mot den andre.
· · De streikende har stor sympati hos de ikke-streikende. Og de har på en måte gitt dem et indirekte mandat til å streike på alles vegne, siden de som streiker nå er statsansatte og ikke risikerer å miste jobben. Streikene har skapt mange og interessante former for solidaritet. Folk snakker mye mer med hverandre enn før, og haiker med hverandre til og fra jobben.
· · Det har heller ikke vært en tradisjonell høyre-venstre konflikt. Framstående venstrefolk har sagt de er enige i at man bør reformere, mens det finnes høyrevelgere blant de streikende. Til gjengjeld er det en splittelse mellom en elite som vedgår at det må nødvendige reformer til, og den langt største delen av samfunnet - den som må tåle konsekvensene. Den frykter for hvor omfattende de blir. Det er her det allerede eksisterer et sosialt brudd, som kandidaten Jacques Chirac mer følte enn så, og som presidenten velger å se bort fra.
· · Regjeringens største feil er å ha gått for fort og brutalt fram. Først var den svært diskré, taus og lite aktiv i et halvt år. Så ble det plutselig akutt, med til dels store og dyptgripende reformer. Det minste man kunne vente var grundige forklaringer og argumenter. I stedet gikk regjeringen til Alain Juppé like forsiktig fram som en bulldoser. Ikke rart at studenter, togførere, postmenn, elektrisitetsarbeidere, skolelærere og andre føler seg frustrert. Opinionen ble like lite hørt og tatt hensyn til som ved prøvesprengningene. Noen hver begynte trolig å føle seg like mye verd som fiskene i korallrevet i Stillehavet. Samtidig rørte reformene ved så nære og viktige problemer som pensjon og trygdekasse. Det ble en naturlig refleks å gå ut i streik.
· · Streikene går nå inn i en ny og hardere fase. Lite tyder på at noen av partene er villige til å gi seg. Uten en anelse av forhandlinger er det ikke så mange muligheter igjen. Folkeavstemning er én. Den ville i så fall holdes over trygdekassereformen. I tilfelle det ble nei, ville det knekke regjeringen og samtidig blokkere mulighetene for en reform som er nødvendig i mange år framover. Flere statsråder har antydet en annen mulighet: nyvalg. Jacques Chirac kan oppløse nasjonalforsamlingen når som helst. Han ville imidlertid tape mye. Nå har han et overveldende, om enn sammensatt høyreflertall. Det ville ikke være garantert i en situasjon som denne. Selv om han tror han er en ny de Gaulle, skal det mye til for å gjenta høyresidas valgskred i 1968, etter opprøret i mai.
· · Jacques Chirac har vært svært så taus siden det begynte å ulme. Hans eneste kommentar så langt var fra et opphold i Benin. Etter å ha konstatert at en alvorlig sykdom (underskuddene, arbeidsledigheten og den sosiale utelukkelsen) plaget Frankrike, oppfordret han der sine landsmenn til å bevare tilliten, og forsikret at han skulle få landet på rett kjøl igjen. Kanskje han først burde ta seg en tur på en rekvirert turistbåt på Seinen. Der kunne han både sondere tilliten og samtidig få en pekepinn om rett kurs. Hvis han vil gjenopprette dialogen med franskmennene, er det på høy tid at han tar ordet og har noe vesentlig å si.
