Er det viktig å ha nasjonal kontroll over produksjonen av brus? Eller handler boikotten av Coca-Cola om markedskontroll?
I moderne tid er det ikke noe politisk argument som er blitt knadd mer enn det nasjonale. Bruksområdet er - paradoksalt nok - nesten uten grenser. Men et nytt nivå er nådd når tapping av amerikansk sukkervann nå selges som en nasjonal dyd på linje med felebygging. Hulheten blir ikke mindre av at det er den gamle stalinisten Stein Stugu som på vegne av bryggeriarbeiderne slår ring om både det norske og det svenske flagget.
Men ikke noe produkt i verden er mindre nasjonalt enn Coca-Cola. Det er faktisk hele poenget med denne brune væsken som bare kan drikkes sterkt avkjølt. Coca-Colas image er å være brusens FN, under streng kontroll fra Atlanta, Georgia. Derfor ler de av norske argumenter og arbeidsplasser. Nasjonal kontroll over Coca-Cola er like aktuelt som dansk fjellsmør.
· · For dette dreier seg om markedskontroll. Ikke om fri konkurranse, forbrukernes interesser eller arbeidsplasser. Orkla/Ringnes/Pripps har som mål å dominere sentrale deler av markedet for matvarer og leskedrikker. Slik dominans er bare mulig når andre aktører holdes nede eller utenfor. Når Coca-Cola truer med å overta tappingen av sine egne produkter, innebærer det at dominansen er truet og at store summer står på spill. Børsen reagerte da også med å sende Orkla-aksjen rett ned.
· · Vi er i kjernen av kapitalismens evige dilemma: All vekst og suksess avler begjær om markedskontroll, ikke mer konkurranse. Ingen er raskere til å rope på konsesjoner, yrkesbrev, kvoter og løyver enn lokale monopolister. De vil ikke ha det frie markeds anarki, men et marked som «fungerer». Premissene for denne funksjonen vil de legge selv eller gjennom sine valgte representanter.
· · Det er derfor norsk og nordisk industri i stadig større grad blir strukturert, som det heter når markedets mangel på plan erstattes av kapitalens organisasjon. Da er også det nasjonale argumentet godt å ty til. Men det er påfallende hvordan det rasjoneres.
· · Vi så et eksempel på det i gårsdagens utgave av Dagbladet. Der avslo den norske idrettseliten kontant å ta noe ansvar for at joggeskoene de jobber i, produseres på slavelønner i u-land. Det kommer ikke til å bli noen boikott av joggesko. Denslags produseres ikke lenger i Norge. Men det er lett å tenke seg den moralske patos som ville oppstått hvis skoindustrien i Østfold ikke var nedlagt.
· · Det er de samme holdningene som gjør at vi boikotter fransk vin, men ikke franske jagerfly. Vi stikker strikke³pinner ned i hverandres sjeler og strikker oss noe som varmer vår samvittighet.
· · Det er ikke likegyldig hvem som eier Norge. Nordmenn flest vil bestemme over sine liv, enten direkte eller delegert til folkevalgte organer. Men når det gjelder markedet, passer det nasjonale argumentet best når eierne kan dokumentere sosial forankring og et samfunnsansvar som strekker seg lenger enn til aksjonærenes interesser og neste kvartalsrapport.
· · Derfor er det ikke så lite ironisk at det er Orkla som nå får merke den multinasjonale kapitalens høyst synlige hånd i markedet. Knapt noe annet norsk selskap har jobbet mer med å kombinere store markedsandeler med samfunnsmessig ansvar. I selskapets hovedkvarter på Lysaker kjenner man innholdet i begge begreper: Profitt og profet. Men det er og blir en vanskelig legering. Og det blir ikke lettere når man leser hva Coca-Colas absolutte toppsjef Roberto C. Goizueta uttaler i siste nummer av det amerikanske business-magasinet Fortune:
· · «Vi pleide å plante flagget vårt i et nytt land hver gang vi hadde behov for vekst. Men vi slapp opp for land. Derfor må vi gjøre noe nytt.»
