Forsteinet folkegave

Pr. presse er man som del av folket nylig blitt meddelt at man forventes å bidra til en folkegave til en støvplaget offiser Clausen. Offiser Clausen er tilsatt i Den Kongelige Norske Garde, og det er ikke støvklut han ønsker seg.
Nei, offiser Clausen har hevet blikket over Slottsplassens støvstormer og tenkt stort, nærmest olympisk. Med drevne feltherremanøvrer har han lansert en 45 millioner kroners steinlegging av Slottsplassen som «folkegave» til kong Harald og dronning Sonjas 60-årsdager i 1997, og utnevnt Gerhard Heiberg til gavegeneral.
· · Dermed har offiser Clausen slått en rekke fluer i samme smekk: Sikret sine strunke tropper et støvfritt parade- og vaktskiftemiljø, løst anslagsvis fire millioner undersåtters presangproblem, gitt leder av IOCs Yngreavdeling, Gerhard Heiberg, en meningsfylt tilværelse i det post-olympiske vakuum, og ikke minst sikret de tidligere OL-sjefer Sigmund Thue og Jomar Selvaag sånn cirka 10 millioner kroner for å administrere gaven på 1,6 millioner rødlige norske brostein.
Det er imponerende utført, en royal straight flush. Det må bli forfremmelse på offiser Clausen etter dette. Men blir det stein på Slottsplassen?
· · Det er visstnok grunn til å tro at kong Karl Johan i sin tid ønsket seg en diger, steinbelagt paradeplass foran sitt nye slott. Gutten var som kjent fransk napoleonsgeneral før han innvandret til Sverige og nappet Norge til seg fra danskene, og hadde vel sine idealer. Derimot ikke fullt så mye penger som han trengte, og derfor ble verken slottsfasaden eller Slottsplassen granittkledd. Etterfølgeren, Oscar 1, tok ikke støvplagen så nøye, og slik har det vært like til offiser Clausens dager, der støv er de norske krigsmenns eneste fiende. Lykkes det oss å nedkjempe støvet, er hundreåret fullbrakt: Vi vant vår nasjonale selvstendighet, knuste nazismen, knuste kommunismen, avviste EU og stilte støvstormene foran det kongelige slott.
· · Likevel: Som et fnugg av folket bekjentgjør jeg herved at jeg ikke ser meg i stand til å bidra til offiser Clausens folkegave. Slik «Clausen» rimer på «sausen», slik rimer «støv» på «tøv», og folkegaven fortoner seg med respekt å melde som en tøvete saus av vikarierende motiver, knickersadel i fri dressur og skjær meningsløshet: Slottet og Slottsplassen er ikke kongens, men statens eiendom. At antikvarer krangler om stilriktighet gjør ideen enda mer absurd.
· · For mange av oss er monarkiet i seg selv en akselererende absurditet i Norge anno 1995, og en absurd folkegave ville sånn sett være stilriktig. Men så er det jo slik at vi - i motsetning til enkelte land det er lystig å sammenlikne seg med - har vært så fordømt heldige med monarkene våre at selv prinsipielle republikanere er situasjonsbetingede monarkister. Alle ønsker kongefamilien et anstendig liv og virke, og faktisk er det grunn til å tro at folket ville sette pris på å få skjenke kongeparet en folkegave som er litt mer personlig enn en kontroversiell, statlig steinørken, lansert ved et militærkupp og båret fram av OL-adelen.
· · Det må finnes tid til å tenke om igjen i denne saken, både for offiser Clausen og gavegeneral Heiberg. Monarkiet som institusjon er da vel forsteinet nok som det er, om det ikke skal få ytterligere stein lagt til byrden på denne måten.