Atomkrigen truer oss alle. Skal vi ha dårlig samvittighet i tillegg?

Fredspris og atomrusen

Bør norske geologer ha dårlig samvittighet om olje fra Nordsjøen ender som drivstoff i serbiske stridsvogner? Tildelingen av Nobels fredspris i år inviterer oss til å stille slike spørsmål. Er de gode bidrag til fred i verden?
Søndag får briten Joseph Rotblat fredsprisen. Rotblat var, som atomfysiker, med på å utvikle Hiroshima-bomben. Men gjennom Pugwash-bevegelsen, som han i dag leder, og som han deler prisen med, har han etterpå kjempet for nedrustning av atomvåpnene. Vitenskapsmenn har et moralsk og politisk ansvar for sin forskning, mener Rotblat.
I hele sitt voksne liv har han vist i praksis at det angår en forsker som finner opp et våpen, hva det brukes til eller kan brukes til. Det belønnes han for nå av Nobelkomiteen. Men hva er et våpen?
· · Atomvåpen er et masseødeleggelsesvåpen. Det er kjemiske våpen også. Og biologiske og bakteriologiske. Moderne industri er stappfull av produkter som kan være dødelige for mennesker. Hvorfor skal forskerens moral være annerledes enn våpenprodusentens? Soldatens? Politikerens? Din og min?
· · Slike spørsmål inviterer unektelig til en viss handlingslammelse. Det føles tungt, og ganske meningsløst, å skulle bære menneskehetens skjebne på sine skuldrer. Rotblat gjør det, på en måte. Og det er imponerende i seg selv. Han lyttet til sin samvittighet, likte ikke det han hørte og gjorde noe med det. År etter år.
· · Han må ha følt seg enormt ensom og motløs av og til. Hiroshima-bomben ble nærmest dyttet ut fra et fly og styrt mot målet hovedsakelig ved hjelp av tyngdekraften. Dagens atomvåpen sitter på toppen av en rakett og styres mot målet ved hjelp av datamaskiner. Det er ikke lenger snakk om enkelte bomber, men om våpensystemer.
· · Etter Hiroshima tok vitenskapsmennene bomben for seg, plukket den fra hverandre, studerte den bit for bit og forbedret den, gang etter gang. Tusenvis av forskere har deltatt i utviklingen av atomvåpen. Atomrusen var varm, krigen var kald og fantasien uten grenser. Politikerne stilte enorme beløp til rådighet for forskerne og rustningsindustrien.
· · Det tok en knapp mannsalder å integrere masseødeleggelsen fra atomvåpnene i det moderne samfunnet. Da mennesket erobret månen, gjorde atomvåpnene det samme. Teknisk sett er det for lengst mulig å omgjøre månelandskapet til en utskytingsplattform for raketter, om man vil.
· · Atomvåpnene ble plassert i betongkamre under jorda, på fly, stridsvogner, biler, jernbanevogner og om bord i slagskip og ubåter. De er raketter og torpedoer, miner og granater. Noen er kjempedigre, andre får plass i lomma til James Bond, bak pyntelommetørkleet.
· · Da rusen var som sterkest, skulle det lages atomvåpen som dreper mennesker og lar bygninger overleve, selv om det allerede da fantes nok atomvåpen til å utslette både jorda og menneskeheten. På det tidspunktet var atomvåpnene for lengst hverdagsliggjort.
· · Borte var bildene av forbrente lik i Hiroshima og Nagasaki. Opprustningen hadde fått et preg av sport og konkurranse, en slags tevling i atomterror. Framgang ble notert og applaudert i abstrakte begreper, fjerne fra massedød: Sprengkraft og treffsikkerhet, bæreevne og rekkevidde, beskyttelse og bevegelighet ...
· · Et eller annet sted på veien hadde forskere, politikere og offiserer mistet ærefrykten for de enorme gudeliknende kreftene de hadde mellom hendene sine. De har ikke funnet den igjen. Den verste atomrusen har riktignok gitt seg. Atomvåpen er blitt nedrustet. Men systemet er intakt som maktapparat, basert på trussel om massedød. Politikerne er på ingen måte rede til å oppgi det. Konferansen om ikkespredning av atomvåpen, det mest omfattende møtet om rustningskontroll verden til nå har sett, viste det motsatte: Atommaktene tviholder på våpnene sine og vil gjøre det i overskuelig framtid.
· · De lovet samtidig å slutte med prøvesprengningene av atomvåpen under jorda. Testene skal flyttes inn i laboratorier neste år. Er det noen som tror at vitenskapsmennene stanser i døra?