Syngespillet Willy Brandt

Don Juan har for lengst fått sin opera, husker vi, og Evita Peron har fått sin musikal. «Troll kan temmes» ble «Kiss Me Kate», mens Richard Nixon ble en pekingopera - og nå skal Willy Brandt bli et syngespill: «Küss mich, Willy» - eller «Gråt ikke over meg, Helmut K.»?
Nei - snarere «På kne, Willy B.». For seks år siden vakte John Dew - nå ny og lett dynamisk teatersjef i Dortmund - lokal oppsikt med sin regi av politoperaen «Nixon i Kina», og sånt virker inspirerende. Heller ikke en Brandt kan lenger unngå sin musikalske skjebne, og Dew har gitt komponist Gerhard Rosenberg i Potsdam i oppdrag å komponere en musikal/opera med arbeidstittelen «Knefall i Warszawa».
· · For der knelte Willy Brandt spontant foran minnesmerket for gettoen, noe en Helmut Kohl knapt vil finne på. Dette var ikke bare det symbolske høydepunkt for Brandts politiske virke, men også utgangspunkt for hans største valgseier.
Og midtpunkt for komponist Rosenfeld: - Jeg har lenge vært fascinert av mennesket Brandt - en av de ytterst få politikere med evnen til å utvikle visjoner. Men vi vil ikke framstille ham som historisk personlighet - bare vise scener fra hans liv i stilisert form.
· · Derfor håper Rosenfeld at Dew vil gå med på å gi verket undertittelen «teatralsk visjon». Selv opererer han med en tredelt hovedperson - den unge Brandt i eksil i Norge, den modne Brandt i maktens sentrum i Tyskland og WB som svever høyt over oss og gjør seg sine refleksjoner:
Tre Brandter - plassert et sted mellom trio infernale og den hellige treenighet, konstaterer kulturreporter Margot Weber i Tageszeitung i Berlin - og i Süddeutsche Zeitung i München tilføyer kulturkommentator Rainer Stephan, med snev av skepsis: - Jeg vet ikke riktig om det var en god idé av Dew å be om en Brandt-opera.
· · For det er for tidlig å rose forestillingen før teppet er gått ned - først på Stadttheater i Dortmund og så eventuelt på Det Norske Teatret i Oslo. Viktige deler av de teatralske visjoner må nødvendigvis legges til Norge, får vi høre, med den lokalkoloritt det måtte innebære. Musikalformen krever sitt - og vi risikerer ikke bare å få en halvklassisk sosialdemokratisk ballett i Arbeiderbladets redaksjon i de harde trettiåra, men også en skjebnesvanger duett mellom den forrådte forbundskansleren og DDR-spion Günter Guillaume i skyggen av Vangsåsen:
- Ach Willy, ich wollte dich doch nicht stürzen - eg ville ikkje styrte deg. På den annen side, forklarer Rosenfeld: - De er klar over hva slags musikk man kan vente seg fra meg - ikke pop og ikke vanlig musikal. Musikken kan saktens bli litt grotesk av og til, men ellers er den full av ekte følelser. Jeg tar ikke tingene så lett.
· · Men det gjør til gjengjeld den drevne teatersjefen i Dortmund: Fiaskoen er sikker hvis forestillingen er tung - med innslag av sakral kitsch, som en kritiker skrev om den forulykte musikaltragedien «The Death of Klinghoffer».
Og det nytter ikke å lansere politisk stoff i en musikalsk ramme hvis det ikke blir presentert med fart og moro midt oppe i alt det mer seriøse og tilnærmelsesvis dramatiske, vet Dew av egen erfaring. Forutsetningen for en musikalsuksess er litt gøy på scenen og i orkestergraven - og på disse premissene: På kne, Willy B., denne gang for et feststemt publikum.