Uten nedskjæringer blir Frankrike ikke med i EUs valutaunion. Uten Frankrike blir det ingen valutaunion. Derfor står EUs framtid på spill i Paris' gater.

Unionen på spill

Det er et enda større drama enn det som møter øyet som i disse dager utspilles i Frankrike, de europeiske revolusjoners hjemland. Det står ikke bare om det statlige jernbaneselskapets romslige pensjonsordninger eller underskuddet på statsbudsjettet. Det står om Frankrikes plass i EU, dermed også om EUs framtid.
I siste nummer av Internasjonal Politikk viser Martin Sæter hvordan de tre europeiske stormaktene - Frankrike, Tyskland og Storbritannia - hele tida lar sin EU-politikk styres av egne nasjonale interesser. Frankrikes viktigste anliggende har i alle etterkrigsår vært å holde Tyskland i sjakk, samtidig som egne stormaktsambisjoner kunne fremmes. Den fransk-tyske aksen, som er bærebjelken i EU, er det konkrete uttrykket for dette franske hovedanliggende. Svikter denne bjelken, svikter hele byggverket.
· · Balansepolitikken mellom de to gamle rivalene kan ha nådd sin endestasjon etter Tysklands samling. Maastricht-traktatens integrasjonsplan var typisk fransk ikke bare i formen, men også i sitt politiske hovedinnhold: Det gjaldt å holde det nye Tyskland under kontroll, i et forpliktende økonomisk-politisk samarbeid. Det forutsatte et Frankrike på høyde med Tyskland. Men den økonomiske og politiske balansen mellom de to land er seinere forrykket. Det svekkede Frankrike er ingen jevnbyrdig partner med Tyskland, selv ikke etter åtte atomvåpenprøver.
· · Den økonomiske politikk Frankrike har ført, har i likhet med Tysklands hatt en sterk og stabil valuta, med minimal inflasjon, som sitt hovedmål. Men den franske finanspolitikken har, i sterk motsetning til den tyske, ikke bidratt til en sterk valuta. Tvert imot har de offentlige underskuddene økt kraftig i fem av de seks siste årene, og ligger nå på vel fem prosent av nasjonalproduktet. Maastricht-kravet er tre prosent. En høyrentepolitikk har vært nødvendig for å forsvare den stabile valutaen, og den har i sin tur økt både ledigheten og det offentliges utgifter. Når tida omsider er inne til store kutt i etablerte velferdsordninger, kommer protestene, i en styrkeprøve mellom de styrende og de styrte som Frankrike ikke har sett maken til på 27 år.
· · Sett fra Tysklands side er utviklingen i Frankrike urovekkende, ja, skuffende. I Maastricht i 1991 gikk Helmut Kohl i prinsippet med på å oppgi Tysklands egentlige nasjonalsymboler: D-marken og Bundesbank, de skulle erstattes av Ecu og den felles europeiske sentralbanken. Til gjengjeld skulle de øvrige EU-medlemmene slutte seg til Tysklands økonomiske politikk. Det må oppfattes som et kraftig tilbakeslag for den tyske godviljen at så ikke er skjedd, ikke engang i partnerlandet Frankrike. Det er ikke til å undres over at tanken om oppgivelse av D-mark og Bundesbank til en høyst usikker valutaunion nå møter bastant motstand ikke bare i tysk opinion, men også i det vanligvis så EU-vennlige sosialdemokratiske partiet.
· · Maastricht-traktatens eneste konkrete innhold er timeplanen og vilkårene for opprettelse av valutaunionen. Øvrige bestemmelser, for eksempel om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, ble langt mindre konkrete og forpliktende. De ble i realiteten utsatt til en ny traktatkonferanse i 1996. På toppmøtet i Madrid 15.-16. desember kommer forberedelsene til denne nye Maastricht-traktaten på dagsorden. Da vet man kanskje hvem som har vunnet styrkeprøven i Paris' gater.
· · Men selv om Jacques Chirac skulle klare det mesterstykket både å gjøre slutt på streikene og gjennomføre sitt nedskjæringsprogram, er det ikke gitt at valutaunionen blir realisert, langt mindre at traktatkonferansen ender med suksess. Tyskland kan som før komme til å presse på for økonomisk union og utvidelse mot øst, Frankrike kan igjen forlange indre utdyping og profilering utad, men det hjelper lite når Storbritannia, med statsminister John Majors egne ord «vil blokkere alle forsøk på å utvide Fellesskapets kompetanse til nye områder, som utenrikspolitikk og forsvar».