GUDLEIV FORR
Derfor er det kanskje ikke til å undres over at det første Oslos bystyreflertall av Høyre og Fremskrittspartiet går løs på, er skjenkebestemmelsene. Vi irriteres jo lett over slike restriksjoner. Selv vil vi ha frihet, de andre får ta ansvar. At Arbeiderpartiet, som siden Martin Tranmæls tid har vært en avholdsbevegelse, er med på frisleppet, overrasker mer. Men når de liberalistiske vinder blåser over landet, er det kanskje ikke til å unngå at det viktigste blir å gjøre det lettere å åpne en flaske brennevin enn en melkekartong.
· · Nei, debatten om løyver, åpnings- og lukketider, monopol eller butikksalg tar aldri slutt fordi det er et spørsmål som vi alle har et forhold til og er engasjert i. Striden mellom avhold, måtehold og frihet i forhold til sprit, vin og øl går til grunntrekkene i vår tilværelse som sosiale individer. Den er like gammel som Noahs skipbrudd på Ararats berg. Som den engelske litteraten Kingsley Amis sier det i sin bok «On drink»: Det er to ting som skiller mennesket fra dyrene, nemlig at det snakker og at det bruker alkohol. Samtale og munterhet hører sammen med alkohol på en dypt menneskelig og spesielt intim måte. Det er ikke for ingenting at det nasjonale brennevin på de fleste europeiske språk heter «livets vann» - sjenever, gin, eau de vie, akevitt.
· · Slik sett er det naturlig å se forholdet mellom mennesker og alkohol som en del av ethvert folks kultur. Og den konvensjonelle visdom om nordmenns forhold til alkoholen er at vi ikke drikker mye, men konsentrert. Helgefylla er nordmenns vis. Kulturhistorikere vil vite at denne formen for omgang med alkoholen har dype røtter i bondesamfunnet. Det het å drikke jul fordi alkohol hørte jula og andre høytider til. Det het også gravøl. Og det var ikke bare viktig å drikke når det var fest, det var viktig å drikke seg full. Dersom ikke så skjedde, ville verten tro det var noe galt med enten ham eller gjestene. Fest uten fyll var kunstig moro.
· · Men mens mange sosiale mekanismer sikret at skikken med den sjeldne bløyte preget nordmenn gjennom hundrer av år, ble 1800-tallet den permanente fyllas århundre. Da ble brennevinsproduksjonen liberalisert slik at så å si hver eneste gard var et brenneri. I alle onner, på fiske eller i fabrikkene ble det drukket, øl eller brennevin. Alkoholen var et middel for å etablere fellesskap, men ble et sosialt problem i store deler av samfunnet. Asbjørn Klosters og avholdsbevegelsens tid var inne. Men i Norge ble også avholdssak på en unik måte koblet til kristendom og til kristen moral. Det forklarer trolig intensiteten i spenningen mellom regulering og liberalitet, mellom avhold og drikk som vi har hos oss.
· · I dag er den norske fylla regnet som et tegn på ukultur, mens det jevne konsum er kultivert omgang med alkoholen. Derfor er vi så glade for at vinen er i ferd med å utdanke brennevinet på Vinmonopolet. Men som med så mange uttrykk for kultur, sier dette bare noe om hvem som setter standarden. Og det er de velutdannede, representantene for bykulturen, med vin til middagen og den eleverte samtale over bordet. Men de unge drikker mer og mer øl, og på landsbygda er fortsatt sprit, hjemmelaget eller polkjøpt, grunnlag for fest med fyll. Også i dette spørsmålet går skillet mellom sentrum og periferi, mellom vest og øst, mellom by og land, akkurat som med sex og språk. Og alt er selvsagt kultur, bare forskjellige kulturer.
· · Når det kommer til stykket viser imidlertid all forskning om alkohol at det er den totale mengde forbrukt alkohol i et samfunn som bestemmer skadevirkningene. Og da er tilgjengelighet en vesentlig faktor. Du signaliserer nok sosial posisjon og kultur gjennom hva du drikker og når og hvor du drikker. Men det er om balansen mellom det behag alkoholen skaper og de omkostninger den også medfører, den politiske striden står. For all erfaring viser at alkoholen er kommet for å bli.
