Kartet stemmer ikke alltid med terrenget, og det gjelder også i framstillinger av det norske kunstlandskapet. Den siste tidas opphetete debatt om Statens Kunstakademi er et mer enn tydelig eksempel på dette.
· · Man så det igjen da Dag Solhjells nye bok «Kunst-Norge» ble lansert i forbindelse med et seminar i Museet for samtidskunst på fredag. Der ga Universitetsforlaget uttrykk for sine store forventninger om et standardverk, men blant seminardeltakerne var synspunktene så delte at mange allerede imøteser en revidert utgave. Med andre ord har Solhjells bok oppnådd en effekt som ny kunst ofte streber etter - den er kontroversiell fra første stund.
· · Solhjell hevdes å ha rekord i kunstpolitiske dissenser gjennom sine mange års virke på administrasjonsplanet innenfor det feltet han beskriver. Hans virke på innsiden av systemet har gitt ham detaljkunnskap, men samtidig tyr han til et teoretisk grep fra den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu for å analysere det utenfra. Med utgangspunkt i bl.a. Bourdieus teorier om det kulturelle feltet, begrepet kulturell kapital og studier av smaken innenfor ulike samfunnsmessige sjikt i Frankrike, søker Solhjell å belyse det norske kunstsystemet.
· · Han beskriver dette som «et helt sosialt og kulturelt system av mennesker og institusjoner med ulike verdier, som stadig skifter posisjoner, standpunkter og handlingsformer i et uoversiktlig, men likevel strukturert samspill av konflikt og samarbeid». Innenfor kunstinstitusjonen peker han ut tre kretsløp - det eksklusive, det inklusive og det kommersielle - som aktørene fungerer i, ut fra og i forhold til.
· · Innenfor Solhjells analyse representerer Museet for samtidskunst den eksklusive varianten. Kampen om kvalitet avgjøres ved innkjøp og utstillinger der. Museet har dermed størst anerkjennende verdi for en kunstner, idet institusjonen på Bankplassen besitter den største kulturelle kapitalen i vårt hjemlige kunstliv. Man kan etablere seg via offentlig støtte i det inklusive kretsløpet eller med markedsmessig suksess, men dette teller ikke på samme måte.
· · På disse punktene møtte Solhjell sterkest motbør, og han ble kritisert for ikke å legge stor nok vekt på de forandringene som skjer innenfor norsk kunstliv i dag. De siste par åra har en ny generasjon innsett at de med et annet bourdieusk begrep avgrenses fra så vel museene som det kunstnerstyrte apparatet, og dermed etablerer de sine egne kanaler og kriterier. Ideologisk utlegges dette som en «geriljaaktivitet» som ikke lenger ser den etablerte kunstens «fort» som noe angrepsmål, og som satser på en kunst der «prosesser og interaksjon» er viktiger enn produksjon av verker.
· · Slike «avantgarder» har tidligere blitt sugd opp av et system, som delvis legitimerer seg av å vise det nye og siste. Men det er andre endringer som kultursosiologen Per Mangseth mente at Solhjell også undervurderte. Han mener å se at det kunstnerstyrte systemet - eller det inklusive kretsløpet nå mister legitimitet og makt, og blir utsatt for nye statlige styringskrav. «Kunst-Norge» er ikke kartlagt med Solhjells bok, men den får oss til å se på terrenget med et nytt blikk.
