Isolasjonismen har framgang i Amerika, og populisten Buchanan synes ingenting i Bosnia er verd å risikere et amerikansk liv for. USAs utenrikspolitikere tar til motmæle.
HALVOR ELVIK
Bosnia splitter USA, og heller ikke denne gangen går splittelsen langs de løse partilinjene, men langs det mye mer grunnleggende synet på Amerikas plass og deltakelse i verden. Samme dag som Frank Carlucci og Edmund Muskie sto sammen på annonseplass om å hevde at amerikansk lederskap er avgjørende for freden i Bosnia og samholdet i NATO, skrev nesten halvparten av Representantenes hus (171 republikanere og 13 demokrater) under på et en-linjes brev til president Bill Clinton: «Vi ber deg innstendig om ikke å sende bakkestyrker til Bosnia.»
Isolasjonismen er den lange linjen i den amerikanske nasjonens historie. Settlerne dro over havet fra Europa både som økonomiske flyktninger fra fattigdom og sult, og som politiske flyktninger fra politisk og religiøs undertrykkelse i den gamle verden.
· · I 1823 formulerte president James Monroe den doktrinen som lå til grunn for amerikansk utenrikspolitikk helt fram til den ble avløst av hjelpeavtalen mellom Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill i 1942. Tredje ledd i Monroes doktrine lyder slik: «I krigene til de europeiske makter om saker som gjelder dem selv, har vi aldri deltatt, ei heller er det i overensstemmelse med vår politikk å gjøre dette.» Eller sagt slik i moderne språkdrakt av presidentkandidat Pat Buchanan i en radioreklame som nå sendes i New Hampshire: «Hva er det i Bosnia som rettferdiggjør tapet av ett eneste ungt, amerikansk liv?»
Avtalen mellom Roosevelt og Churchill, og den etterfølgende kampen mot tysk fascisme, ble etter seieren ført videre med aktiv amerikansk ledelse i dannelsen av FN og opprettelsen av NATO som et redskap i den kalde krigen. Det er denne moderne linjen i amerikansk utenrikspolitikk som nå forsvares av blant andre de femti, tverrpolitiske underskriverne i New York Times. De argumenterer med at amerikansk ledelse gjorde Dayton-avtalen mulig. Det er derfor avgjørende for freden og for amerikansk lederskap i verden at USA deltar med styrker når avtalen skal iverksettes. «Dersom iverksettelsen mislykkes, undergraves våre muligheter til å få med oss andre i behandlingen av framtidige kriser og konflikter,» skriver Zbigniew Brzezinski og Alexander Haig som også er blant de femti navnene i The New York Times.
I en leder samme dag jubler avisa over at USA tar ledelsen i NATO samtidig som Russland, Polen, Tsjekkia og Ungarn sender styrker for å delta i de militære operasjonene i Bosnia. Men halvparten av Representantenes hus er valgt etter at Sovjet brøt sammen. Et flertall av dem har ingen militær bakgrunn. De og deres velgere har aldri vært særlig engasjert i utenrikspolitikk.
· · I juni i år inviterte Storbritannias, Nederlands og Norges forsvarsministere utvalgte medlemmer av Kongressen til lunsj. Ingen kom. Og bare én av atten senatorer i utenrikskomiteen møtte opp for å treffe denne forsvarsdelegasjonen fra Europa.
· · Bob Dole, leder i Senatet og republikanernes fremste presidentkandidat, stiller seg nå i spissen for å støtte de amerikanske styrkene som skal utføre Bosnia-oppdraget fordi det er gitt av øverstkommanderende som er USAs til enhver tid sittende president. Akkurat nå heter han Bill Clinton.
Mange av de nye representantene i Kongressen lar seg ikke imponere av Doles respekt for rang og grunnlov. De synes engasjementet er dyrt, unødvendig og farlig. Den kalde krigen er over. Kommunismen er nedkjempet. Monroe-doktrinen kan hentes fram igjen slik at amerikanske politikere kan få konsentrere seg om de viktige tingene, så som avvikling av velferdsstaten.
