Aldri har naturen blitt hyllet kraftigere enn nå. Fra Manhattan til Bygdøy allé tilbes både puddel og ulv. Men bak den urbane romantikken lurer redselen for naturens brutalitet.

`FRYKTEN FOR NATUREN`

`John O. Egeland`

Senterpartiets Per Olaf Lundteigen gikk tidligere denne uka ut og slo et slag for øks og kniv som arbeidsredskaper for barn. Som vanlig var han ute i et distriktspopulistisk ærend: Lundteigen vil ha slutt på «urban, finkulturell trakassering av bygdefolk». Leppa fra Grünerløkka, SVs Kristin Halvorsen, var ikke sein med å score noen poenger på asfaltens vegne.
Der stopper nok den debatten. Men om man skreller vekk aktørenes åpenbare markeringsbehov, har vi å gjøre med et grunnleggende motsetningsforhold som bare vil vokse i styrke. Lundteigen har nemlig rett når han sier: «Hamburger skal de ha, men blod vil de ikke se!»
· · I en årrekke har natur- og miljøvern vært politikkens felles-katedral, både nasjonalt og internasjonalt. I et land som har mer natur enn de fleste, har dette vært en ganske ukomplisert prosess, selv om det selvfølgelig finnes grader av vilje til vern, reguleringer og opprydding. At Gro Harlem Brundtland reiser rundt som verdens naturvernminister, har bare kronet denne idyllen.
· · Men nå knirker fellesskapet, og motsetningene begynner å tre klarere fram. I bunnen ligger to helt forskjellige syn på naturen, både som ressurs og symbol.
· · Det er særlig det urbane synet på naturen som er i endring. I en tid hvor det tradisjonelle gudsbildet stadig utvides, privatiseres og moderniseres, ser det ut til at naturen overtar plassen til Den hellige ånd (som jo alltid har vært en diffus størrelse). Vi står overfor en moderne panteisme.
· · Det er typisk at denne utviklingen er sterkest der menneskene lever lengst fra naturen og dens prosesser. I New York eller Miami er en skjødehund med diamanthalsbånd uttrykk for tilhørighet med dyrene. Mens hvalfangst selvfølgelig er et moderne holocaust.
· · Når man gjør naturen til altertavle, begynner også redigeringen av virkeligheten. Ingen har skjønt denne bølgen bedre enn filmindustrien som stadig framstiller naturen som et harmonisk fellesskap, et slags urkommunistisk samfunn hvor alt og alle er avhengige av hverandre. Fellesskapets nådeløse sider feies behendig under teppet.
· · Forleden ble vi minnet om dette av et glefs ved svenskegrensa. En - bokstavelig talt - ensom ulv fulgte sine instinkter og delte en hund i to. Det var det navnløse rovdyret mot dreveren Max (6 år). Klarere kan ikke paradokset bli, og det er typisk for reaksjonene at plasseringen av sympati ble problematisk for mange. Skal vi føle for ulven som kjemper desperat for å overleve - eller for dens slektning, menneskets beste venn?
· · Mange av Per Olaf Lundteigens yrkesbrødre ville nok brukt både øks og kniv mot ulven hvis de fikk en anledning. Det er ikke bare byfolk som har et tvetydig forhold til naturen. I høy grad gjelder det også bønder og skogeiere. På den ene side har de økonomisk interesse av flatehogst, fosser i rør og raus bruk av kunstgjødsel. På den annen side jobbes det febrilsk med å skape inntrykk av et jord- og skogbruk fritt for gift og i balanse med naturen. Sakte, men sikkert går det opp for bøndene at de ikke bare har to kunder (staten og sitt eget samvirke), men fire millioner forbrukere. Det gir et visst håp.
· · Internasjonalt er situasjonen langt mer komplisert. Foreløpig er det eksotiske arter som hval, delfin og sel som appellerer mest til følelsene og som brødfør de internasjonale protestorganisasjonene. Men når kommer korstoget mot bur-laksen?
· · Naturvernets historiske kompromiss er at truede dyrearter skal vernes og at vi kan høste der det er overskudd. Det er dette kompromisset som nå er under angrep. Før marsjerte de klassiske naturvernerne i fjellstøvler og skinnjakke. Nå kler de seg i nylon.