Soldaters verdi

To franske flygere ble skutt ned over Bosnia, og en hel verden har vært opptatt av deres skjebne helt til de i går vendte hjem i triumf. Ved Verdun og Marne døde millioner som ikke en gang fikk en grav. Er det medienes tilstedeværelse på slagmarken som har bidratt til å gi selv soldater et ansikt? Eller er det vårt syn på menneskets verd som er dramatisk endret?
Da president George Bush sendte amerikanske soldater til den arabiske golfen for å slå tilbake Saddam Husseins aggresjon, ble det sagt at den politiske støtten han hadde hjemme fort kunne dunste vekk når meldingene om amerikanske tap kom. Den første kiste innhyllet i det amerikanske flagg skaper en ny politisk situasjon, ble det sagt. Og rett nok: felttoget i Somalia ble politisk umulig da fjernsynsbildene av amerikanske soldater som ble trukket rundt i gatene, kom.
· · Men dette er intet spesielt amerikansk fenomen. Under Tjetsjenia-krigen ble verden for første gang kjent med komiteen av russiske soldatmødre. De har som generelt mål å gjøre tilværelsen bedre for russiske soldater. Men under krigen i Tsjetsjenia dro de til fronten, for å finne sine døde sønner og gi dem en anstendig begravelse, eller for å finne sine levende sønner og ta dem med hjem.
· · Selvsagt er det slik at krig innebærer en stor risiko for at soldater blir drept. Og massakrene i det tidligere Jugoslavia er så visst intet monument over humanismen. Men hvis vi sammenlikner dagens situasjon med de holdninger til livet som kom til uttrykk f.eks. under første verdenskrig, blir utviklingen interessant. Fra 1914 til 1918 ble åtte til ti millioner soldater meiet ned langs frontene i Frankrike og på frontavsnittene i øst. I løpet av noen uker i 1915 falt 1,8 millioner ved Verdun og Marne. Få av dem kom hjem i kiste, de fleste ble skyflet ned i fellesgraver. Soldattilværelsen var i sannhet uten verdighet, livet hadde heller ingen verdi.
· · Den første verdenskrig var den siste krigen som ble utkjempet i den gamle krigstradisjon, med kavaleri og håndvåpen, og der territorium var målet, skjønt også Hitler var ute etter Lebensraum. Det var den gamle godseieradel som var krigsherrer i felt og statsstyre, både i Russland, Østerrike-Ungarn, Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Den kjente amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith skriver i sin bok «A journey through economic times, at den aristokratiske tradisjonen, som bygde på arv til land og arv til embeter i så vel sivil som militær statstjeneste, sikret på en perfekt måte at både regjeringer og hærer ble ledet av menn med minimal kompetanse.
· · Men det må også ha vært noe annet. Disse adelige herrer, som gjennom generasjoner hadde kombinert sitt virke som statsledere og landeiere, så på sine soldater som de så på sine kyr: De var en ressurs som sto til deres disposisjon. Når de falt i krig, var de et antall som skulle erstattes i et visst antall, alt etter hva slags videre kampformasjoner de valgte. Forestillingen om soldater som individer, med følelser og pårørende, var en fremmed tanke. Den enkelte soldats lidelser og frykt ansikt til ansikt med en mer eller mindre sikker død, kvalifiserte ikke til alvorlige overveielser hos feltherrene.
· · Denne krigens «klassekarakter» gjaldt nok også under 2. verdenskrig, selv om en ny generasjon av mer kompetente generaler fra industrisamfunnets middelklasse trådte inn på krigsarenaen. Våre sjøfolks skjebne som krigsdeltakere i etterkrigstida er en del av et sånt bilde. Kanskje var Vietnam-krigen den foreløpig siste krigen av denne art: Selv i den amerikanske likhetstradisjonen var slaver og etterkommere av slaver lettere å overse som individer av kjøtt, blod og sjel enn godt utdannede hvite soldater. Men når amerikanske myndigheter helt til i dag har bidratt til å lete etter savnede soldater i Vietnam, er det et uttrykk for den politiske sårbarhet som hjemvendte soldater i kiste utsetter politikerne i de moderne demokratier for. Det viser at det er blitt mindre avstand mellom dem som styrer og dem som blir styrt, både hjemme og ute i felt. Jeg antar at det er en vinning for demokratiet og humaniteten. Kursen er gått ørlite opp selv på soldaters verdi.