Tyskland insisterer

EUs ledere møtes i Madrid for å gjøre vedtak om unionens videre skjebne. Det gjelder en timeplan for innføring av valutaunionen, den felles valutaen skal ha et navn, det skal fastsettes datoer for når den neste traktatkonferansen skal innledes og når forhandlingene med søkerlandene i øst og sør skal begynne.
Tilsynelatende er dette enkle beslutninger. Datoer og navn er slikt som burde falle raskt på plass, ja egentlig kunne avtales over telefonen. Så enkelt er det naturligvis ikke; enhver som har forsøkt å innkalle en liten komité vet hvor vanskelig det er å finne en dato som passer alle. For ikke å snakke om vanskene med å bli enige om barnets navn - blir det Euro, Ecu eller kanskje til og med Krone/Crown/Couronne?
· · Så er et toppmøte i Den europeiske union ikke en hvilken som helst komitésammenkomst. Dette er en samling av nasjonale politiske ledere, alle med store problemer hjemme. Det er vitale nasjonale interesser som brytes mot hverandre på toppmøtene, noe tekstene som produseres ofte gjenspeiler i form av ulne kompromisser, kombinert med utsettelser av de virkelig vanskelige punktene.
· · Store vansker på hjemmefronten har alltid fulgt EU-lederne. I år er det ekstremt vanskelig for flere, en dødssyk gresk statsminister Andreas Papandreou for eksempel. Ja, om det så er verten selv, Felipe Gonzáles, så er det krisemøter i eget parti og regjering som venter ham straks gjestene er reist hjem på søndag. I ny-landet Østerrike er det parlamentsvalg søndag, og brune krefter presser på.
· · Men først og fremst er kontrasten mellom den glatte toppmøtestemningen i Madrid og det voksende kaoset hjemme stor for den franske dobbeltsculleren Jacques Chirac/Alain Juppé. Med en solid million streikende arbeidere og funksjonærer i gatene i protest mot nedskjæringer som skal sikre fransk deltakelse i valutaunionen, sitter de to ganske uten troverdighet når toppmøtet vedtar at valutaunionens siste fase skal påbegynnes som planlagt fra 1999. Da kan de ikke godt reise hjem og avlyse/utsette nedskjæringene, slik de streikende krever.
· · Belgias Jean-Luc Dehaene sitter også vanskelig til, med titusener av proteststreikende mot tilsvarende nedskjæringer som i Frankrike, for når Frankrikes hoster, nyser Belgia. Landet med EUs hovedstad har europarekord i gjeldsbyrde og kvalifiserer ikke, verken nå eller i 1999. Skal Brussels mektige byråkrater ikke komme med i EUs valutaunion, men måtte veksle til og fra verdiløse belgierfranc ved inn- og utreise?
· · Samme syke har herjet lenge i Italia, som riktig nok er en av EUs seks grunnleggere, men som aldri har vært i nærheten av å nå kravene i tide, Hellas og Spania heller ikke. I Norden er status følgende: Sverige klarer det neppe, Danmark kan ikke gå med uten at en ny folkeavstemning sier ja, mens Finland kanskje klarer brasene. Storbritannia fikk alt i Maastricht lov til å stå utenfor. Hittil har bare Tyskland og Luxembourg klart kvaliken - og ikke-landet Norge.
· · Men Tyskland insisterer! Det vil si: Helmut Kohl insisterer. Den nye sosialdemokratiske lederen Oskar Lafontaine har gått mot å innføre en valutaunion i det tempoet som Maastricht-traktaten forutsetter og som Kohl helst ville ha forsert ytterligere. I et møte med Tysklands diplomater nylig skal forbundskansler Kohl ha uttalt at en valutaunion fra 1999 er det eneste han vil insistere på i Madrid, foran både en øst-utvidelse og foran en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. En utvidelse mot øst skal ifølge Kohl nå bare omfatte Polen, Ungarn og Tsjekkia - ikke Baltikum og ikke Malta og Kypros. De tyske mål er åpenbare: De tre østlandene skal med i EU som marked for næringslivet og som buffere mot Russland.
· · Det er denne tyske - la oss kalle det ekspansjonismen, selv om den er fredelig - som er kjernestoffet i Madrid. Frankrikes president og statsminister vet bedre enn noen at de ikke kan slippe Tyskland løs. Derfor må de med i unionen, koste hvilke streiker og protester det vil.