Tidligere var basaren, fremmede tungemål, kvinner i sari og menn med turban en premie nordmenn fikk for å ta en rekke vaksiner og sitte timer på et fly. Nå får man «premien» gratis, folk som aldri hadde tenkt å oppsøke en verden mer eksotisk enn super'n på hjørnet, får fremmede språk, skikker og klesdrakter i det hjemlige nærmiljøet.
· · Et av resultatene er gjensidig mistenksomhet og engstelse. Urbefolkningen og de fremmede kan være like eksotiske i hverandres øyne, og begge parter har lett for å lukke seg inne i sine verdener. Men ikke alle. Noen er opptatt med bruprosjekter. Jeg har nylig stiftet bekjentskap med to.
· · I Arendal sitter en irakisk forfatter som heter Walid al-Kubaisi og oversetter norske artikler og essay om islam til arabisk. De utgis sammen med originale arabiskspråklige bidrag i tidsskriftet Sindbad, som allerede er kommet med sitt tredje nummer. Blant annet har han oversatt Sigmund Strømmes forord i boka «Til Rushdie». - Oversettelse av norske forfattere til arabisk har som hovedintensjon å forandre det fastlåste fiendebildet arabere har av nordmenn, et bilde som er i overensstemmelse med den tradisjonelle oppfatningen arabere og muslimer har av Vesten, sier han i et intervju med Agderposten.
· · al-Kubaisi vil fremme en dialog, Sindbad skal være et møtested der både norske og arabiske holdninger synliggjøres - i ytringsfrihetens navn. Meg bekjent er dette det eneste forum der norske stemmer lar seg høre på arabisk, så å si på de andres banehalvdel. Det skulle gi de beste muligheter for en nyansert forståelse av det nye hjemlandet. Med Strømmes artikkel om Rushdie vil al-Kubaisi vise at «Rushdies forsvarere verken hater islam eller muslimer, men støtter ytringsfriheten og muslimenes rett til denne frihet», som han skriver. Av naturlige grunner er Sindbad vanskelig tilgjengelig for nordmenn flest, men jeg håper det når ut i våre arabiskkyndige landsmenns rekker, også til dem som studerer språket ved universitetet.
· · Mira, Forum for innvandrerkvinner, som utgis av Ressurssenter for innvandrerkvinner, med Fakhra Salimi som redaktør, er derimot et tidsskrift på norsk. Likevel omhandler det et tema som for folk flest er like ukjent som norsk litteratur for araberne: innvandrerkvinnenes situasjon. For en gangs skyld står vi her overfor informasjon skrevet av innvandrerkvinner, de er ikke objekter for undersøkelser eller vurderinger.
· · Mira er nylig kommet med sitt andre nummer. To tankevekkende artikler omhandler det muslimske sløret, og tvert imot alle vestlige forestillinger framstilles det som kvinnefrigjørende, og dessuten som en identitetsskapende privatsak. I et høyaktuelt intervju som redaktøren har med psykolog Paul Haugland, kommer det fram at barnevernet har tatt barnet fra innvandrere simpelthen fordi man tror og mener at norske tradisjoner ikke bare er de beste, men de eneste rette. Og to små noveller skildrer innvandrerkvinners hverdag på en måte som ingen avisreportasje er i stand til.
· · Sindbad og Mira er oppmuntrende bevis på at det flerkulturelle Norge er i ferd med å vokse ut av den første tilstanden av mistenksomhet og engstelse og inn i noe som virkelig kan kalles kultur.
