Handelsminister Grete Knudsen har tatt på seg kvinnemerket i solidaritet med sin rådgiver Rita Westvik. Hun regner åpenbart med bred søstersolidaritet. Dessverre, Knudsen, men den sparer vi til en bedre sak.
SISSEL BENNECHE OSVOLD
Hadde handelsminister Knudsen svart på tiltale med en skarpt kommentar og en redegjørelse for hvorfor Handelsdepartementets politiske ledelse var i Miami, en opplysning som druknet i journalistens latterbrøl over de to svinsende, syngende, champagnedrikkende og dermed useriøse damene, hadde Knudsen satt seg i respekt. Nå sitter hun i stedet fast i Westviks ukorrekte håndtering av saken på departementets brevpapir. Knudsens kommentar har innskrenket seg til ingen kommentar, ut over å fastholde at saken dreier seg om kvinneforakt i stor stil.
· · Med utgangspunkt i avisreportasjen burde et tilsvar vært en viktig oppgave for en hardt arbeidende statsråd. Hvis ikke journalist Aabø hadde rett. Hvis ikke Knudsen og, jeg hadde nær sagt, Ludvigsens, bidrag til å utvikle handelssamkvemmet med Sør-Amerika innskrenket seg til å skape lystig vorspielstemning med kanapeer og tre grep på gittar'n. Da har hun i så fall en dårlig sak. Ifølge Knudsen er ikke det tilfellet. Dermed hadde hun enda større grunn til å gi både avisa og journalisten et tilsvar i avisa, på saklig grunnlag. Også for allmennhetens skyld.
· · Men Knudsen avsto fra sin tilsvarsrett. Den har Westvik i stedet skjøttet etter særdeles fattig evne. Knudsen kaller den befriende impulsiv, åpenbart en kvinnelig egenskap av særlig verdi og derfor ikke underlagt de formelle krav til departemental korrespondanse som ellers gjelder i UD. Dette innser selvsagt Knudsen det urimelige i nå, og forsøker å få løftet saken opp på et mer kledelig prinsipielt plan: Kvinneforakt og seksuell trakassering. Hun antydet også i helga at kvinner i mediene nå må gripe fatt i saken, ikke overlate den til «guttene».
· · Da gjør vi vel det. Og svarer, sorry, Knudsen, men vi mistenker deg faktisk for å kjøre kvinnesaken foran deg for ikke å bli truffet av konsekvensene ved Westviks klossete oppførsel. Reportasjen i Dagens Næringsliv uttrykte kvinneforakt. Dersom den ikke var sann og dere fortjente å latterliggjøres, som mannlige politikere må tåle å få høre det når vrøvlet overtar for politikken.
· · Det er i grunnen svært beklagelig å måtte avvise en kvinnelig toppolitiker og hennes rådgiver når de ber om støtte for sitt kjønns kamp mot forakt og trakassering. Men når vi gjør det, er det fordi kvinner ikke har råd til å se slike begreper latterliggjort. En «testosteronjypling» i baksetet lar seg, i motsetning til en grevling i taket, knipse bort og arkiveres i skuffen for plagsom støy. Seksuell trakassering tar vi derimot på alvor. Slike handlinger er regulert i arbeidsmiljøloven, og alminnelig fornuft sier at dette handler om atferd som varer over et minimum av tid. I praksis vil det bety å verne ansatte som opplever seg i et arbeidsmessig avhengighetsforhold til den eller de som trakasserer. Toppolitikeren og hennes rådgiver tør vi anse som voksne nok til føyse unna en og annen plagsom jypling i ny og ne. Det finnes ingen lov mot dårlig folkeskikk.
· · Ser vi nå «guttene» smile? Aner vi det frydefulle blikk fra «guttene», i dette tilfelle mannlige politikere og journalister? «Guttene» som lar seg underholde hver gang kvinner strides innbyrdes om kvinnesak, altså kvinnekamp som gjørmebryting. «Guttene» som støyer mest nå som det uortodokse radarparet Knudsen og Westvik har gjort det igjen, altså blåst i luren og påkalt latteren? Jeg tror det. Og det lar seg beklage dersom «testosteronjypling» blir et samlebegrep for utvist kvinneforakt og trakassering som dermed kan unnskyldes og forklares som overreaksjon fra kvinner. Ut over denne ubehagelige muligheten lar saken seg faktisk summere med følgende sitat fra Dusteforbundets klartskuende president: «Surr opp og surr i mente.» Dessverre.
