Dagbladet



Nisse i oljeland

Når Carl I. Hagen omfavner regjeringens økonomiske politikk, må det være det klareste beviset på at julefreden har preget Stortinget i lang tid. I går ble statsbudsjettet endelig vedtatt uten strid. Norsk økonomi går så det suser. Sigbjørn Johnsen har råd til å være raus.

ARNE FINBORUD

Regjeringen har vært uvanlig føyelig, og gått med på langt større inngrep fra de andre partiene enn tidligere. Budsjettbehandlingen har vært preget av lite skrik og mye ull, og regjeringen har til tider minnet om et forretningsministerium, som SVs Kristin Halvorsen sa.
· · Det er selvsagt en overdrivelse, men regjeringen har funnet seg i endringer på budsjettet som ville vært utenkelige før om åra. Det kan skyldes at regjeringen ikke har behov for å sette seg i respekt overfor et Storting som ikke er i nærheten av å utgjøre en parlamentarisk trussel. Men det viktigste er at vi er et økonomisk Annerledesland. Regjeringen har råd til å være raus. Selv om Sigbjørn Johnsen hevder at det skyldes hans økonomiske politikk, kan mesteparten av takken gå til Nordsjøen.
· · I denne idyllen hevder så Carl I. Hagen at det bare er to grupper som går rundt og er sure. Det er de politiske journalistene, som ikke kan rapportere om kamp og krise på Løvebakken. Og så er det de politikerne som ønsker seg regjeringsmakt, men som ikke vet hva de skal bruke den til fordi de støtter dagens sentrumspolitikk. Høyre hører med i dette bildet.
· · Bare én ting har vært hellig for regjeringen i høst. Overskuddet som skal gå til oljefond, skulle ikke røres. Men i løpet av høsten er fondet økt med et par milliarder ganske automatisk, takket være høyere skatteanslag. Regjeringen har ikke hatt behov for å sette ned foten for opposisjonens populære påplussinger. Reduksjonen i bilavgiftene er det beste beviset på det. Regjeringen mener dette er et økonomisk vågestykke. Økt bilsalg vil nok føre til at statens inntekter blir lite påvirket. Men bilsalget blir en forbruksimpuls som kan bli vanskelig å styre. Den er i stor grad lånefinansiert. Forbruket kan begynne å minne om 80-åra, og det er livsfarlig.
· · Men det er ikke alt som er like bra i norsk økonomi nå heller. Mens de fleste julehandler og knapt vet hva de skal gi til folk som har alt fra før, gjelder ikke dette alle. Og overskuddet i statsbudsjettet er en drøm for mange kommunestyrer som i disse dager ikke får budsjettene sine til å gå i hop. Kommunene er viktige for velferdsstaten. Særlig er noen av de største byene kommet urimelig dårlig ut av overføringen fra staten. Og når OL-kommunen Ringebu må stue tre eldre på hvert rom på pleiehjemmet, er det alvorlige svakheter i systemet.
· · Men det er ikke politisk klima for å snakke om ulikheter og urettferdig fordeling for tida. Det virker bare forstyrrende og ubehagelig. I går hørte vi bare forsiktige formaninger om solidaritet til grupper som står utenfor inntektsoppgjørene. Det er viktig at moderasjonen skal gjelde alle, må vite. Men Arbeiderpartiet våger ikke å henge bjølla på opsjonskameratene, som er høstens store syndere. Det måtte et lite SV-opprør til i finanskomiteen for å stoppe Skattedirektoratets gavepakke til firmabileierne, slik at Sigbjørn Johnsen må slå retrett. Det burde han selvsagt ha gjort på egen hånd.
· · I går ble ikke bare neste års statsbudsjett saldert. Stortinget foretok også ny saldering av budsjettet for 1995. I praksis betyr det at man stilltiende godtok alle de endringene som er vedtatt i løpet av året etter forslag fra regjeringen. Og det er ikke småtterier. Her er det snakk om avvik på et par titall milliarder både i inntekter og utgifter. Spørsmålet blir da om hele budsjettbehandlingen hver høst bare er en farse. Prestisjefylt kamp om noen hundre millioner, i høst er det blitt to-tre milliarder, blir uten betydning når regnskapet skal gjøres opp ved slutten av året. På denne måten blir budsjettbehandlingen hver høst en kamp om flaggsaker som ikke koster så mye, men som har størst betydning i det politiske spillet.





© Dagbladet, 20. desember 1995
Ansvarlig redaktør: Harald Stanghelle