Den tre uker lange streiken i Frankrike har satt varige spor etter seg. Mye er endret allerede, og mer er i gjære.
VIBEKE KNOOP RACHLINE
Etter at tog, busser og T-baner begynte å gå igjen gjelder det nå å få Frankrike på beina. Etter den lange, beinharde styrkeprøven aner man konturene av et nytt og annerledes Frankrike, ennå usikkert, som en halvvoksen tenåring etter den verste krisa, men ikke groggy, som etter en forsinket mai 1968. Dette var ingen politisk revolusjon, men et sosialt opprør.
· · Det var en bred bølge fra grasrota - over hele landet - opp mot maktens høyder, en inntrengende bønn om å bli hørt, tatt på alvor og respektert. Den kunne ikke bli uttrykt noe annet sted enn på gata. Høyrepartiene har for tida all makt i Frankrike. Presidenten, Nasjonalforsamlingen, Senatet, næringslivet, mange medier - alt er høyrestyrt. Venstresida er redusert til en symbolsk funksjon, og et kanaliserende sentrum eksisterer ikke, på grunn av valgsystemet. Dessuten er det en klar tradisjon i Frankrike at mutasjoner ofte finner sted på mer revolusjonært vis.
· · Demonstrantene denne gangen var mange og interessante. Mange av dem tilhørte en ikke utdødd arbeiderklasse, med bred støtte og sympati. Det var også nytt under streiken hvordan folk snakket med hverandre, fant på kollektive løsninger sammen, tok problemene med godt humør og ikke bare lengtet hjem til TV og Lotto. Mens kommunikasjonen aldri hadde vært bedre blant folk flest, tok det Alain Juppé tre uker å legge av seg tonen som duks nummer én. Han utløste hele konflikten ved den måten han la fram sin sosialreform på. Han ville endre den offentlige velferdsordningen som et uunngåelig dolkestøt, akkurat som Jacques Chirac annonserte prøvesprengningene. Hadde de begge vist litt større hensyn til opinionen ...
· · Folkets nei til Juppés reform er ikke et nei til reformer generelt. Men de skal utarbeides i samråd og være rettferdige. Franskmennene er ikke allergiske mot modernisering, men vil for det første ikke bli tråkket på i utgangspunktet, og ikke bli krystet inn i en standardisert form diktert av ideologer i Wall Street, IMF eller Brussel. Det er det hele denne streiken gikk ut på. Frankrike må tenke om igjen og gjennomgå en ny tilpasning til en omverden i rivende utvikling. Det må finne en egen modell igjen, mellom egalitære, republikanske prinsipper og nødvendigheten av en moderne markedsorientering. Et av problemene er at det bare er eliten som styrer. Den reagerte på lokførernes privilegier og glemte sine egne. Det hadde oppstått et gap mellom eliten og grasrota. Det er mye av årsaken til at så mange tusen gikk ut på gatene, så byer som Marseille eller Bordeaux ble svarte av folk.
· · Det er ingen jubel å spore over at streiken er over. Ingen føler seg som den helt vinnende part. Når studentene i mai 1968 steg ned fra barrikadene, var det med håp for framtida. I dag er det med en bitter smak og en undergravende redsel, især for arbeidsledighet. Det forklarer uten tvil hvorfor fagbevegelsen har fått ny giv etter streiken. Den hadde stivnet litt til, som en avlagt mumie, men har nå tødd opp og bør kunne bli mer representativ.
· · Støtten de streikende fikk i Storbritannia, Italia og Tyskland viser at Frankrike med sitt voldsomme og lunefulle temperament er og blir en viktig europeisk referanse. Demonstrantene var lite glade i Maastricht, og enda mindre fornøyde med hvordan EU brukes som påskudd for å få dem til å svelge de bitreste piller. Hvis regjeringen Juppé skal fortsette med det, vil togene igjen slutte å gå. Og når togene står stille, går Frankrike av sporet.
