Bykultur med lukt og smak
HARRIET EIDE - Jeg var blitt seksten år, og hadde lagt meg til noe en sosialantropolog kanskje ville ha kalt uhelbredelige vaner knyttet til byen og dens sosiale ritus.
Dette skriver Aftenposten-skribenten og forfatteren Jan E. Hansen i sin nye bok «Hvis byen fikk bestemme» (Cappelen). Takket være at hans hjerte og sjel fortsatt hører byene til, har han gitt oss en bok som ikke bare er godt skrevet og full av frapperende byhistorie. Den er også blitt nesten en lærebok om hvordan en by må tas vare på for å forbli en by.
· · Derfor ville jeg, hvis noen spurte hvilken bok jeg ville gi til hvem i julegave, lage en lang liste.
Jeg ville først og fremst sende den til Oslo bys politikere, som har mange ødeleggelser på samvittigheten. Jeg ville gi den til Plan- og bygningsetaten, til en rekke arkitekter som tegner sitt livsverk uten sans for harmonien bygningen skal falle inn i. Til alle dem som trodde Oslo ble mer urban av Postgirobygget, Oslo Plaza og SAS-hotellet, «disse enslige dverger av noen skyskrapere» som Jan E. Hansen skriver. Et eksemplar skulle også UNI Storebrand-ledelsen få til lesing, mens de planlegger et gigantbygg mellom byen og fjorden.
Jeg vet også om en og annen hos våre antikvariske myndigheter som kunne lært ett og annet av boka. Til Thorbjørn Berntsen ville jeg forære den som en liten honnør fordi han har grepet inn og reddet både ditt og datt når klokka har vært nesten slagen.
· · Har det noe med at Thorbjørn Berntsen er bygutt, at han har Oslos puls i seg? Det tror jeg faktisk. Alle innvandrerne våre, fra Lofoten eller Frøya, har sitt hjerte i sitt eget hjemsteds sjel. Husker man verken Kinopaléet eller Ringen Kino, Skansen Restaurant eller det engelske kvarteret, skjønner man ikke hvor mye av Oslos sosiale rom som forsvant i rivningsgalskapen. Vi har ikke pleiet vår bykultur, slik vi kjæler for våre hjem.
· · Nå har ikke Jan E. Hansen skrevet en bok som først og fremst handler om Oslo eller fortidas fadeser, men han setter tankeapparatet i sving, og har vyer om hva bykultur er og skal være og kan bli.
Han må åpenbart ha brukt det meste av sin fritid til å utforske byene i Europa, funnet deres sjel. Han trekker ikke bare historiske linjer, han forteller noe om hvordan byens arkitektur forteller deg hva du skal spise der og da. At terrakottafasader aldri gir en lyst på fårikål. At jugendarkitektur egner seg best til å øke kakesalget.
· · Han gir oss smaken av hummer, der han smatter den i seg i den franske byen Sete, som er blitt et «must» å besøke etter hans frodige beskrivelser. Vi kjenner byenes egne dufter og hører deres lyder. Han låner oss byenes egne stemmer.
Og lærer oss at den ektefødte bykulturs adelsmerke er at den holder sitt sosiale rom intakt, «det vil si åpent for de livsfunksjoner som kjennetegner en by».
· · Selv om Youngstorget i Oslo er i ferd med å bli et torg på ny, sitter vi igjen med en følelse av at P2s Kritikertorg er Norges eneste virkelige torg: En plass for dialog!
- Når man gjør det sosiale rom til en ørken, er det ikke bare anti-urbant, det er også å overfalle en livsform lenge før gatevolden kommer og fullbyrder udåden, skriver Jan E. Hansen. Budskap som burde nå langt utover boksidene.