Side 2: ARNE FINBORUD
Ikke lenge, spør du meg. Men dette bestemmer først og fremst Gro selv, kanskje etter forsiktige signaler fra kronprinsen. Hvis noen drar en sammenlikning med situasjonen i 1975, da Arbeiderpartiets opprørte landsmøte valgte Odvar Nordli som Trygve Brattelis arvtaker, er den nokså urimelig. Brattelis posisjon var på alle måter mye svakere enn den Gro har i dag. Hun sa i går at hun har mer på hjertet som statsminister, og at hun ikke føler seg sliten. Det er det ingen grunn til å tvile på, selv om hun har vært statsminister lenger enn de fleste.
· · Men det er noe nytt at hun snakker om sin etterfølger. En statsminister skal jo late som hun arbeider for evigheten. Og den tanken har til tider ikke virket fjern verken for Gro eller oss andre. Men altså ikke nå lenger. Jagland skal ta over. Spørsmålet er bare når det skal skje.
· · At Gro i går sa at hun høyst sannsynlig vil ta ny nominasjon ved neste stortingsvalg, betyr ikke at hun dermed har tenkt å være statsminister til over årtusenskiftet. Hadde hun sagt nei til en ny periode, ville det vært ensbetydende med at hun abdiserte som statsminister. Nå skal skiftet skje i mer kontrollerte former.
· · Gro benyttet også gårsdagen til et kraftig dementi av Aftenpostens oppslag om at hun vil si nei til en internasjonal jobb. Det er interessant. I stedet avviste hun spørsmålet som hypotetisk, slik hun må gjøre. Men det betyr at hun holder døra åpen for en slik stilling - i praksis betyr vel det bare toppjobben i FN.
· · Samarbeidet og arbeidsfordelingen mellom Harlem Brundland og Jagland går rimelig bra, og jeg skulle tro at det ikke ble svekket av at Jaglands nære medarbeider og venn Martin Kolberg er blitt stabssjef hos statsministeren. Opposisjonen på Stortinget representerer ingen parlamentarisk trussel, hvis det nå ikke skulle skje et arbeidsuhell. Skifte av statsminister blir dermed et rent partianliggende hvis det skal skje før valget i 1997, trolig også etterpå. Men denne suverene posisjonen avspeiles ikke i Arbeiderpartiets styrke i folket, selv om meningsmålingene for tida ikke er dårlige. Valgene går ikke bra. Ille gikk det i høst, men verst var nederlaget i fjor. Stortingsvalget for to år siden var heller ingen seier.
· · Ingen vil hevde at dette skyldes Gro, men hennes suverene stilling som statsminister reflekteres ikke ved valgene. Folk strømmer til i hopetall der hun kommer. Men er hun mer en attraksjon enn en stemmesanker? Kommer folk mer for å se enn høre henne? Vekker hun mer beundring enn begeistring? Det er heller ingen hemmelighet lenger at det har reist seg kritiske røster innen partiet over måten hun gjennomførte EU-kampen på. Den vakte større begeistring i Høyre og NHO enn i egen leir.
· · Jo lenger det går før Jagland tar over, desto større blir faren for at han får riper i lakken og en svekket posisjon når han endelig får slippe til. Regjeringen og Arbeiderpartiet kan ikke regne med at dagens solskinnsseilas skal vare evig. Det er Jaglands oppgave å være ryddegutt i Stortinget og eget parti, og i den rollen utsetter han seg mye lettere for skader enn en statsminister som sitter lenger unna slagmarken.
· · Den avgjørende milepælen i dette maktspillet vil være partilandsmøtet om knapt et år. Da må Gro gi beskjed, hvis hun ikke allerede har gjort det. Partiet må få vite hvem det går til valg med som statsminister. I sin tur må velgerne få beskjed om det samme, og stiller Gro på nytt foran valget i 1997, kan hun ikke trekke seg like etter valget. Da vil hun lure velgerne, Jagland vil få en verst mulig start, og hun selv et tvilsomt ettermæle. Og det vil hun selvsagt for all del unngå. I 1997 vil Jagland ha vært partileder i fem år. Skal Gro sitte enda et par år, begynner han å få farlig lang ventetid. Ja, særlig farlig.
