- Så gammal har je vørti at je savne matklokkom når je er på ferie. Je kjæm hau når je dreiv å plukke poteter og itte torte å spørje å mye klokka var, for je hadde spord så mange gonger før ...
Uforliknelige Alf Prøysen i en av sine Lørdagsstubber, trykt i Arbeiderbladet med Borghild Ruds illustrasjoner hver lørdag fra 1951 til like før Prøysen døde i 1970. Og som Nils Johan Rud samlet noen av i tre bøker: «Jinter je har møtt» (1972), «Onger er rare» (1973) og «Kjærtegn» (1974) på Tiden forlag. I dag bare å få i antikvariatene, har en slumphell.
· · Det kan synes absurd ved årets slutt, når forlagenes utgivelser bunker seg i tusentall i bokhandlene, å etterlyse flere bøker. Likevel, Tiden forsømmer seg hvis forlaget ikke snarest sørger for at Lørdagsstubbene kommer i nyutgivelse, og plukker enda flere blant de drøyt 900 til sammen som ligger i arkivene og gulner på avispapir. Både de som var voksne nok til å lese dem i Arbeiderbladet og seinere generasjoner fortjener å få del i Prøysens hverdagsperler.
Det er Halfdan Hegtuns fortjeneste at jeg har trålet antikvariatene for å få tak i Nils Johan Ruds samlinger. I godt lag, når han sjøl er i lune til slikt, leser han eller tar muntlig etter hukommelsen en Lørdagsstubb. Få, bortsett fra Prøysen sjøl, kan formidle stubbene som Hegtun. Husmannsungene, fjøsrøkterne, gardjentene og griskokken sjøl blir levende. Jeg skulle unne radioens lyttere å høre Hegtun som fast gjest i Totto Osvolds nye Søndagsposten.
· · Prøysen skildret menneskene slik de var, og han så mer enn de så sjøl. En liten setning blir som en hel novelle: «Hu har skinnkåpe og øreringer. Fordi hu har gjort som hæin ville.» Underfundigheten rår, som i Ruds sitat i forordet til «Kjærtegn»: «Ja mæin min kæin nå vara reint tel å trives med somme tier. Det hender at'n kjæm inn i skåel'n åt meg og slår ta en prat ner je høgg ved.»
Lørdagsstubbene samlet er kjærtegn til en tid og et folk som måtte klare seg med lite, og som omgikkes med en sky ømhet for hverandre. Hos Prøysen ser vi at de var sky for de vakreste ordene og gikk unna en så direkte omfavnelse at den kunne te seg skamløs. Som Nils Johan Rud formidler Prøysens ånd i et forord: «Det gjelder for bankbok som for sinn, at en skal ikke bla opp så mye at folk får se hva en har innestående - ja om en skulle ha noe.» Det er rent rart at det kan ligge så mye givende ømhet i en ørefik og godhug i et sleivord.
· · En blir varm om brystet av Lørdagsstubbene. En skjønner så mye mer av fortida hvis en også leser Prøysens egen biografi «Det var da det og itte nå» (Tiden 1971).
Om husmannsungen som måtte veien om griskokkens hverdag, før han fikk ta fatt på barndommens drøm om å skrive «for æille». En femtiøring tok han for å skrive klassekameratenes stiler om hva de skulle bli. Han diktet dem inn i møbelsnekkeren, sjukepleiersken og lokomotivførerens framtid.
«Å je skulle bli, kjæm je itte hau engong. Det var forutbestemt det, ta andre og itte ta meg.»
Men det begynte i husmannsstua langs Præstvegen, der han vokste opp. Begge foreldrene hadde vært legd-onger, men det hendte det forvilla seg et lysglimt inn i barndomsłåra deres.
Alf likte best å sitte inne og tegne, sjøl om det var smått med både blyant og tegnepapir. Men det grå innpakningspapiret fra butikken, «sjøl om det kunne vara både skrukkete og sundrivi» og tomme rugmjølsposer dugde for en liten kar. Best var foret i kaffeposen. «Kvitt for, det fineste je visste.»
