Side 2: GUDLEIV FORR
Så er det vel bare å ta hverandre i hendene og danse rundt juletreet. Men Sigbjørn Johnsen bruker også hver anledning til å advare. Han vil forlenge de gode tider ved å holde igjen. Det grunnleggende syn bak dette resonnementet er at etter gode tider kommer alltid de dårlige. Det er visdom fra Moses' tid.
· · Under depresjonen i 1930-åra begynte økonomene å spekulere på hvorfor det økonomiske liv svingte slik mellom gode og dårlige tider. Var det en lovmessighet i bevegelsene mellom nedgang og oppgang? Økonomer og historikere har vært uenige om hva som var årsak til at depresjonen da snudde til oppgang. Noen har f eks ment at selve regjeringsskiftet i 1935 var det avgjørende puff ut av krisen. Berge Furre legger vekt på de internasjonale konjunkturene.
· · Professor Francis Sejersted støtter seg på den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter som var opptatt av nydannelser og deres virkning på økonomien. Han forklarte bølgebevegelsene med næringslivsledernes flokkinstinkt. Når en innovasjon er skjedd, kommer raskt andre etter. Noen vil forbedre den første, og slik sprer det seg: Det blir investeringsbølge, som igjen skaper en produksjonsbølge som igjen gir en sysselsettingsbølge.
· · Schumpeter var et barn av sin tid. Han søkte forklaringer i det han så med sine egne øyne. I dag bruker økonomene datamaskiner, og de kan se mye kortere bølger. De er lite opptatt av å beskrive regelmessigheter i bølgebevegelsene, men desto mer av å finne faktorer som påvirker dem.
· · De lange bølgers fremste talsmann var den russiske økonomen Nikolai Kondratjev. Han mente å se at en oppgang varte i ca. 25 år og en nedgang like lenge. I forlengelsen av hans bølger kan vi si at det har vært oppgangstider fra 1897 til 1920, fra 1947 til 1973 og nedgangstider fra 1873 til 1897, fra 1920 til 1947, og en dyp nedgang fra 1973. Her i landet er Fred Olsen blant de mest prominente tilhengere av denne betraktningsmåten.
· · Hvis man først godtar dette, er tida inne for en solid og lang oppgangstid. Og for å holde oss til Schumpeter, henger det sammen med den enorme fornyelse som datateknologien nå har skapt grunnlag for. Jeg har imidlertid også stor sans for en alternativ forklaring som den danske økonomen Erik Holm har lansert: Kan ikke disse regelmessighetene rett og slett skyldes den menneskelige natur?
· · Oppgangs- og nedgangsbølgene svarer til en generasjon. Og om vi ser på en generasjons forløp, kan vi si at de første 15 år er en slags formingstid i foreldrenes bilde, hvoretter det setter inn en voldsom frigjøringsprosess med protest og slamring med dører. Framover mot 25-årsalderen danner så de unge seg en selvstendig samfunnsmessig holdning, ofte som en reaksjon på foreldrenes. Men når de når 40, begynner de å gli inn i makt- og ansvarsposisjon. Fra nå av representerer de det bestående og sitter slik i 25 år, til de i 65-årsalderen trekker seg tilbake for å la en ny generasjon overta mens de rider ranke med sine barnebarn.
· · I dag er det de som er født mellom 1945 og 1950 som sitter i de mektige stillingene. Det er 68-generasjonen, som nettopp er kjent for sin protest mot foreldregenerasjonens overflodssamfunn. Nå sitter de som direktører og statsråder, ekspedisjonssjefer og rådmenn. Det er sagt om denne generasjonen at den har fått alt: De protesterte mot resultatene av den forrige oppgangsperioden, var allerede i gode jobber da nedgangen kom i 1970-åra og kan nå lede oss inn i en framgang som ingen ser slutten på i dag.
· · Men hvordan går det når deres 25 år er omme? Jo, da blir utgiftene til deres pensjon så enorme at mange økonomer frykter de vil sprenge alle budsjetter. Men se: Til det setter nå en av 68-ernes fremste representanter, Sigbjørn Johnsen, av et stort oljefond. Han og hans generasjon ordner det nok slik at de kan ta like godt for seg når de blir pensjonister uansett depresjon og dårlige tider, som når de i kveld benker seg ved de bugnende bord.
