Partileder Thorbjørn Jaglands «Brev» bør leses av alle, dessverre.
Ved årets slutt gir gjerne litteraturkjennerne til beste anbefalinger av høstens bøker. Så vidt jeg har registrert, har ingen pekt på Jaglands brev. Det er høyst forståelig, boka utmerker seg verken ved litterær kvalitet eller ved nye og innsiktsfulle tanker. Likevel er det ikke usannsynlig at det er nettopp den boka historikerne vil gripe fatt i om 100 år, nemlig som en kilde til å forstå tenkningen til landets ledende maktelite ved det 20. århundrets slutt. Og som sådan kan vi, hans samtid, lese den.
· · Jeg har studert boka som en tekst skrevet av en forfatter med stor politisk makt. Han er åpenbart en seriøs mann som tar sitt arbeid dypt alvorlig, uten annen hensikt enn å ville det beste for flest mulig. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg beskrevet forfatteren som en velmenende og utpreget konservativ politiker.
· · Og det skriver jeg uten noen form for ironi. Skulle noen likevel forstå det som ironi, vil jeg ikke protestere.
· · I de første kapitlene, som særlig handler om mediene, framstår forfatteren som en pessimistist og konservativ kulturkritiker. Dette kommer ikke minst fram i språket: «Vår tid er uten dybde.» «Gamle og hevdvunne normer er i oppløsning. Vi presses av markedskreftenes uimotståelige seier.»
Disse kapitlene ender dels med en rekke enkelteksempler der Jagland mener pressen har gått over streken, dels med en kritikk av debattformene i det offenlige rom som bærer preg av en «destruktiv kultur av kritikk». Noen nærmere forståelse av «markedskreftene» enn deres uttrykk får vi aldri.
· · Etter hvert som teksten skrider fram i brev etter brev, blir intensjonen tydelig: Et enkelt retorisk forsvar for Arbeiderpartiet i fortid, nåtid og framtid, kamuflert som tanker og filosofi med henvisninger til et utall skribenter, forskere og filosofer. I stigende grad får man en mistanke om at forfatteren smykker seg med disse for å gi seg selv autoritet og legitimitet som tenker. Han bruker dem som bibelsitater kan utnyttes til å dunke folk i hodet med. Dette er særlig tydelig i brevet til Høyres leder, Jan Petersen.
· · Her er teksten direkte plump, bygd opp etter følgende logikk: Høyre har alltid tatt feil, partiet tar feil og vil alltid komme til å ta feil: «Jan Petersen, Høyre har alltid arbeidet for de dødes autoritet.» Mens forfatteren føler seg «krenket» og «svertet» over vanlig retorisk kritikk av Arbeiderpartiet, så bruker han et språk om Jan Petersen og Høyre som for den nøytrale leser ikke står noe tilbake for det han kritiserer andre for. Med min beste vilje kan jeg ikke se annet enn at dette brevet er et av de beste eksemplene fra siste år på en «destruktiv kultur av kritikk». Høyre kan trygt sende dette brevet ut til samtlige velgere før neste valg, for bedre enn noen høyrepamflett vitner dette om maktarroganse.
· · Det mest frapperende ved Jaglands brev er dette: Mer enn å gi oss innsikt, tvinger språket, argumentene og et sammensurium av ulike debattnivåer oss til å bruke hans egne ord mot ham selv. Han er ganske enkelt en mann som i skriftlig form biter seg selv i halen gang på gang. Slikt kan være morsomt, men også avslørende.
· · Synsvinkel er et nøkkelord i litteratur. Jagland skriver fra den politiske makts tinde, men forsøker bevisst å unngå å forholde seg til det i teksten. Dermed blir brevene ikke troverdige - som tekst, men likevel viktige som et samtidig og historisk dokument.
Dagens kronikk: «Film i 100 år». Av Ove Solum
