Shell og Statoil har lukket øynene for uretten i Nigeria. Multinasjonale selskaper som Nike lager joggesko på slavelønn. Har vi noe ansvar for menneskerettighetene i andre land?
Av JAN TYSTAD
Dette er to eksempler fra reportasjer i Dagbladet i høst. De viser at det står dårlig til med respekten for menneskerettighetene rundt om i verden.
Det er i strid med FNs menneskerettighetserklæring å betale arbeidere slavelønner og nekte dem retten til å organisere seg. Det er også i strid med menneskerettighetene å henrette opposisjonelle bak lukkede dører i militærdomsstoler uten skikkelig bevis eller forsvar. · · Felles for de to eksemplene er at multinasjonale selskaper investerer overalt i verden og utelukkende er interessert i profitt - helt til de blir boikottet. Shell stanset ikke sine dumpeplaner av Brent Spar før tyske forbrukere boikottet bensinstasjonene. Nike kommer ikke til å betale høyere lønninger før tilstrekkelig mange nekter å kjøpe Nike-sko, eller for den saks skyld Reebok, Adidas eller Hi-Tec. · · Alle disse skofabrikantene ble avslørt i en rapport som den britiske Christian Aid-organisasjonen nylig ga ut. De betaler slavelønner og flytter produksjonen fra ett billigland til det neste hvis lønningene blir for høye. De ser bare på profitten, ikke på hvordan arbeiderne blir behandlet. · · De multinasjonale har et svar: - Menneskerettigheter angår ikke oss. Vi produserer for å gi aksjeeierne størst mulig fortjeneste. Vi kan ikke blande oss inn i andre lands politiske forhold. De samme selskapene gjør alt de kan for å påvirke den politiske utvikling i Europa og USA. De finansierer politiske kandidater eller politiske partier, de driver lobbyvirksomhet mot høyere skatt og nye lover, men bry seg om menneskerettigheter kan de altså ikke. · · I Nigeria er Shell det største oljeselskapet. Det innkalte soldater da Ken Saro-Wiwas protestbevegelse fikk vind i seilene. De protesterer blant annet mot at Shell har forurenset deres elver og jordområder, mot at de brenner av gass og skaper forurenset luft og sur nedbør. Soldatene kom og undertrykket ogonifolket, men da gjorde ikke Shell noe. · · Nå foreligger årsrapporten fra Human Rights Watch, som gir en oversikt over menneskerettighetssituasjonen ved årsskiftet i en rekke land i Asia, Afrika, Europa, Midtøsten, Latin-Amerika og USA. Rapporten er skrevet etter Saro-Wiwas henrettelse. Denne saken spiller en sentral rolle i rapporten, som et eksempel på manglende interesse for menneskerettighetene fra et multinasjonalt selskap. · · Den siterer en direktør som sier at «handel er det beste forsvar for menneskerettighetene». Human Rights Watch kaller en slik uttalelse hykleri. Den viser til at handelen med Kina bare øker, uten at den har noen innflytelse på menneskerettighetssituasjonen. Som kjent bruker kineserne fanger til å produsere eksportvarer. Fangene tvinges til å arbeide lange dager uten noen form for lønn. · · Human Rights Watch kritiserer politikerne i de innflytelsesrike landene for å se gjennom fingrene med våpensalg til diktaturer. Storbritannia fortsatte å sende våpen til Nigeria helt til Saro-Wiwa ble drept. Frankrike brøt Sikkerhetsrådets forbud mot eksport av våpen til Rwanda i 1994, våpnene ble brukt til å massakrere tutsiene med.
De som kan gjøre noe for å hindre at avvikere interneres, tortureres og henrettes, er politikere som opptrer i internasjonale fora. De kan ta opp sakene, men gjør det sjelden. Det samme kan sjefene for multinasjonale selskaper. De kan stille krav til arbeidstid og lønn for de ansatte, de kan nekte å godta varer som lages av fanger i Kina, barnearbeidere i Pakistan, India og mange andre asiatiske og latinamerikanske land. · · Vi synes faglige rettigheter er selvfølgelige. De var ikke det før noen kjempet dem fram. Bare press på politikere og multinasjonale selskaper kan endre forholdene i utviklingsland.
