Er muslimer og andre «orientalere» virkelig vesensfremmede fra «oss europeere»? Er reaksjonene mot Rushdie «typisk muslimsk», mens kampen for ytringsfriheten er «typisk vestlig»? Nei, selvfølgelig ikke. Likevel må man dessverre av og til minne om at et verdensbilde som bygger på forenklede overskrifter og sjabloner hører tegneseriene og ikke realitetens verden til.
· · Det er en banal erfaring at verdens omkring fire milliarder mennesker lever innen tradisjoner som klumper seg sammen til kulturer og gir oss avvikende utsyn over det vi for enkelhets skyld kaller virkeligheten. Noen synes å bli så begeistret over denne oppdagelsen at de glemmer det like selvfølgelige: Mennesker med forskjellig ballast, livssyn og erfaringer kan snakke sammen og i heldigste fall forstå hverandre. Var ikke det tilfelle, ville det verken ha eksistert noen internasjonal filosofi, vitenskap eller for den saks skyld oversettere.
· · «Mot hevdvunne sannheter. Et korrektiv til oppfatninger om islam og muslimer» heter en liten essaysamling som nylig utkom i Cappelens Brennpunktserie. Forfatter er Sadik al-Azm. Gunvor Mejdell står for utvalg og et innsiktsfullt forord. Al-Azm beskrives som «syrisk intellektuell» og «kjetteren fra Damaskus», men ingen skal la seg skremme av det. Al-Azm er en internasjonal tenker, hans budskap og innflytelse sprenger språk-, kultur- og nasjonalitetsgrenser. Han trekker like meget veksler på Kant og Marx, som islam og diskusjonen i muslimske land.
· · Det lengste essayet er et maktfullt forsvar for Rushdie og en kritikk av Vestens unnfallenhet i månedene som fulgte Khomeinis dødsdom. Al-Azm setter Rushdie inn i en litterær sammenheng, og påpeker paralleller mellom hans, James Joyces og Jean Genets verker. I forbifarten nevner han at «Ulysses» var forbudt i USA til 1933. Men «Sataniske vers» har opphørt å være «bare» litteratur. Boka og dens forfatter markerer viktige skritt mot moderniseringen og sekulariseringen av de muslimske samfunn. Også der lengter mange etter ytringsfrihet.
· · Det sentrale spørsmålet om hvorvidt islam overhodet lar seg sekularisere, behandler al-Azm i et annet essay, og konkluderer med at religionen som sådan representerer en dogmatisk motstand mot sekularisering, mens den historiske virkeligheten viser noe annet. Stikk i strid med hva islamister og enkelte vestlige forskere hevder, har islam i praksis kunnet inngå som ett element i samfunnet, uten å beherske det fullstendig.
· · Al-Azm er ingen lett tilgjengelig tenker, men det er bryet verdt å gi seg i kast med ham. Innholdet i hans essay er nemlig også vektig, og noe av det mest stimulerende i denne boka er de linjene han trekker mellom Vesten og islam: Han påpeker en rekke paralleller mellom den såkalte postmoderne filosofi og kulturkritikk og islamismen. Selv står han trygt i en tradisjon som strekker seg via Salman Rushdie til Voltaire: «De som kan få deg til å tro på absurditeter, kan få deg til å begå grusomheter,» lyder et Voltaire-sitat al-Azm trekker fram. Med denne boka bidrar al-Azm til å svekke troen på at «vi» aldri kan forstå «dem» - noe som i det lange løp også kan vise seg som det beste vernet mot framtidas grusomheter.
