Vår for misnøye

Til våren skal vi ha tariffoppgjør igjen - et såkalt hovedoppgjør denne gangen. Alle kort skal legges på nytt, det er fritt fram for krav og tilbud. De siste åra har de aller fleste gruppene måttet godta blåkopi av avtalen mellom LO og NHO. Det har ført til mye oppdemmet misnøye, og det vil vi helt sikkert få merke også i år.
Det er ikke vanskelig å gjette at vi også i år får mange streiker blant grupper som står utenfor LO. Spørsmålet er om vi skal fortsette å løse alle slike konflikter med tvungen lønnsnemnd, der kjennelsen nesten alltid går ut på at alle skal føye seg etter det Yngve Hågensen og Karl Glad er blitt enige om. I de siste årene er det bare hjelpepleierne som har fått et lønnsløft i Rikslønnsnemnda. Og når omtrent alle streiker ender der, er det ikke rart at mange mener streikeretten er blitt en illusjon. Hvis dette skal gjenta seg i vår, vil det komme krav om at hele vårt system for lønnsfastsettelser må revideres. For vi kan ikke for evig sementere en lønnsstruktur fra 80-åra.
· · Det er særlig blant akademikere og andre offentlig ansatte det har hopet seg opp mye misnøye de siste åra. I fjor kom også politi- og lensmannsetaten for fullt med sin nye streikerett. Mange yrkesgrupper med lang utdanning, høye studielån og stort ansvar har sakket akterut i lønnskampen. Dette er også nøkkelpersonell i vårt samfunnsmaskineri. Derfor har de ikke fått lov til å bruke streikeretten sin annet enn som et kortvarig symbol på misnøye. Når streikene har begynt å virke etter sin hensikt, har regjeringen grepet inn med lønnsnemnd. I fjor kom dessuten storflommen ekstra ubeleilig for de streikende. Bare barnehagelærerne fikk fortsette, men de ga også snart opp og godtok et tilbud på linje med det andre hadde fått.
· · I løpet av tiåret etter Skytøen-dramaet og NHOs katastrofale lockout, er det ikke mange som har fått lov til å streike etter oppskriften. I farten husker jeg faktisk bare flygere og kabinansatte i SAS samt min egen yrkesgruppe i aviser og NRK. Hele Nordsjøen er i praksis streikefritt område. Men det betyr ikke at det ikke har skjedd endringer i lønnsforholdene grupper imellom. Ansatte i bedrifter med lokale lønnsforhandlinger har fått sine tillegg, selv om lønnsglidningene har vært mindre enn før. Og enkelte små nøkkelgrupper har med hell tatt i bruk overtidsnekt og sykemeldinger for å myke opp arbeidsgiveren.
· · Vi vet ennå ikke om LO forlanger forbundsvise oppgjør i år. Så stor rolle spiller det neppe. De tunge forbundene i privat sektor blir retningsgivende likevel. Det vi vet, er at Yngve Hågensen har ertet på seg mange med å si at bare lavtlønte kan få økt kjøpekraft, og at bedriftenes overskudd i stedet kan tas ut til kortere arbeidstid, lavere pensjonsalder og mer utdanning. På den måten vil vi øke vår livskvalitet samtidig som vi holder inflasjonen i sjakk.
· · Når det likevel reises tvil om Hågensen vil lykkes med et oppgjør som minner mye om dem vi har hatt siden 1988, skyldes det først og fremst at norsk næringsliv går med store overskudd, og at aksjonærene har bevilget seg en ren utbyttefest de siste åra. Og så kommer hele registret med opsjoner og lederlønner som forsurer klimaet. Hågensens oppgave blir dermed todelt. For det første skal han holde disiplin i egne rekker. Det kan bli vanskeligere enn på lenge. I tillegg skal han sørge for at alle andre følger det mønsteret han og Karl Glad er blitt enige om. Det kan bare gjøres med hjelp av regjeringen og Rikslønnsnemnda.
· · For hvis ikke staten og Kommunenes Sentralforbund skulle vise seg fra en langt rausere side enn tidligere, er vi garantert streiker både i skoleverket, helsevesenet og ordensmakten også i år. Kanskje har ledelsen i de berørte organisasjonene skjønt at de må streike på en annen måte enn før. Streikene er jo blitt trappet opp på en slik måte at det kunne tolkes som en bønn om lønnsnemnd. Det har vært ensbetydende med at de har streiket forgjeves.
AF-leder Magne Songvoll talte på streikemøte i fjor. Det kommer han til å gjøre i år også. Foto: GEIR BØLSTAD