Ideologisk kart og kompass er ikke tilstrekkelig for å orientere seg i den pågående privatiseringsdebatten. Det finnes ingen god forklaring på at bankvesenet må eies av staten mens barnehagene overlates til det private.
Noe av forvirringen skyldes kommuneflertall med en annen politisk farge enn regjeringspartiet. Det hadde holdt som forklaringsmodell, dersom det fantes en slags tydelighet i Rune Gerhardsen og Thorbjørn Jaglands grensedragning mellom det offentlige og det private. Begge har imidlertid en styringsvilje, en vilje til makt, som gjør at de idémessig - om ikke ideologisk - strekker seg svært langt i retning av å akseptere redusert offentlig kontroll med tradisjonelle omsorgsfunksjoner.
· · Selv om grensene hadde blitt satt, slik Gerhardsen forsøker når han sier at barnehagedrift skal være en kommunal oppgave, gjør et fundamentalt vern av det kommunale selvstyret det politisk umulig å stoppe den kommunale privatiseringsbølgen. Den skyller over landet på et tidspunkt da det statlige strupetak på næringslivet er sterkere enn noen gang. Arbeiderpartiet har for lengst avviklet programformuleringen om sosialisering av bankvesenet. Mange tiår etter sørget mislykkete kapitalister for at de største bankene likevel havnet i fanget på finansministeren.
· · Sigbjørn Johnsen har varslet at det ikke er aktuell politikk i overskuelig framtid å selge seg under 50 prosent. Politisk betyr det at finansministeren ikke stoler på at for eksempel Høyre-ordfører Per Ditlev Simonsen kan styre en norsk bank, mens velgerne må finne seg i at fremskrittspartipolitikeren Henning Holstad skal ta seg av barna våre.
· · Bank er i dag i all hovedsak statlig virksomhet. Det samme er for eksempel olje, korn, post, telefon og kraft. Når den samme staten gjennom skatter og avgifter forvalter våre lønninger, blir summen av statlig kontroll over våre materielle verdier ganske monumental - kanskje særlig hvis du som velger også er henfallen til både nikotin og alkohol. Til gjengjeld slakkes det kraftig på omsorgsfunksjonene, hvor både barnehager, eldreomsorg, brannvesen, drikkevann og skolevesen er gjenstand for halsstarrige privatiseringsforsøk.
· · Om ikke alt dette gjennomføres, så har i alle fall Rune Gerhardsen med støtte fra partileder Thorbjørn Jagland sagt at det nesten ikke finnes grenser for hva som kan aksepteres av utredninger. I siste instans skal så lønnsomhetsbetraktninger avgjøre om utredningene flyttes fra tenkestadiet til virkelighetens verden. Hadde det samme lønnsomhetskriteriet blitt lagt på statlig næringsvirksomhet, ville blant annet bankene for lengst vært privatisert. Det trengs ikke engang noen utredning, regnskapene ligger allerede på bordet. Dersom det hadde vært gitt adgang til kommunalt opphørssalg av kraft, ville det alene ha gitt et finansielt grunnlag for å løse den kommunale gjeldskrisen i landets største byer.
· · I sin nyttårstale ba samtidig bestemor Gro oss om å gjenerobre ansvaret for den private sfære. Det betyr at Norge under hennes styre nå er så sosialdemokratisk velsmurt at vi må forberede oss på et liv uten at statsministeren holder oss i handa.
· · Mot denne privatiseringen står særlig representantene for de offentlig ansatte. Deres redsel for private løsninger blir en redsel for seg selv, eller for mennesket som individ. De ser bort fra at også staten består av mennesker, og at det finnes gode historiske argumenter også for å frykte staten som forvalter. Frykten tydeliggjøres når velgerne i Oslo sørger for politiske flertall i strid med det som framstår som det offisielle synet blant offentlig ansatte. Da svinges pisken over dem som bruker flertallet til politiske endringer.
Privatiseringsdebatten er en av vår tids viktigste debatter, og da tenker jeg overhodet ikke på handelsminister Grete Knudsens iherdige forsøk på å privatisere Utenriksdepartementet.
· · I løpet av få år er ideologiene avskaffet som politisk retninglinje, mens partiene gradvis erstattes av kampanjer. Det har brakt oss inn i en situasjon hvor staten beskytter de materielle verdiene mens private interesser skal ta seg av omsorgsfunksjonene. Slik sett er justisminister Grete Faremo helt på linje når hun dømmer oss til fengsel i våre egne hjem.
