Hvorfor er Heiner Müller så lite spilt på norske institusjonsscener? Det finnes neppe ett enkelt svar på det spørsmålet. Men det kan være grunn til å stille det nå når vi i aviser både i inn- og utland kan lese nekrologer over denne genierklærte tyske dramatikeren som døde av kreft lille nyttårsaften, 66 år gammel.
· · I en spesialutgave av det tyske tidsskriftet «theater heute» fra i fjor, finnes en fyldig presentasjon av denne dramatikeren. Noen har allerede utropt ham til en av 1900-tallets fire største tyskspråklige skuespillforfattere, ved siden av Brecht, Dürrenmatt og Max Frisch. Og i et bredt anlagt intervju i tidsskriftet får han selv svare på det faktum at han som DDR-forfatter i en periode var «IM», informell medarbeider, for det hemmelige politiet Stasi. En opplysning han unndro i sin selvbiografi «Krig uten slakt» (1992). Han unnskylder seg i og for seg ikke, men søker en slags forklaring i ethvert menneskes «rett til å være feig».
· · Heiner Müller ble født i Sachsen i 1929. Han virket som journalist i østsonen etter krigen, og begynte å skrive teaterstykker som til å begynne med var ganske skjematiske Brecht-lærestykker. Etter hvert kom det samfunnskritiske element klarere fram, blant annet satte han søkelyset på konsekvensene av klassekampen. Samtidig med at han viste hvordan de politiske idealene i Øst-Tyskland var perverterte, med påfølgende sensur fra Honecker-apparatet, steg hans popularitet i Vesten. «Billedbeskrivelse», «Hamlet/Maskin», «Wolokolamsker Chaussee» (nettopp oversatt til norsk), «Philoktet», «Germania død» - dette er noen av de mest kjente stykkene som ble kulinariske høydepunkter i den postmoderne trenden som feide over Vesten på 80-tallet.
· · Selv mente Müller at han ble eksportvare til Vesten fordi Honecker trengte valuta. Han så på skriving som noe han måtte, han ble syk hvis han lot være. Han mente all kultur bygger på kommunikasjon med de døde. Flere av stykkene hans henter stoff fra antikken og Shakespeare.
· · Så hvorfor har ikke norske institusjonsteatre villet ta i denne dramatikeren? Så vidt jeg husker har de prøvd to ganger, på Nationaltheatret og på Den Nationale Scene, begge ganger uten hell. Frigrupper, som RLJ-teatret og Baktruppen, har vært talerør for Tysklands mest omstridte dramatiker i Norge. Kanskje er dét grunnen til at de store teatrene har gått utenom - i tillegg til at Müllers stykker både i sitt svarte og dystre stoff og i sin form er krevende å spille; dette at frigruppene har gjort Müller til deres?
· · Det er i så tilfelle en bemerkelsesverdig holdning til en samtidig europeisk dramatiker. Men jeg vet ikke om jeg vil være først ute med å beklage den.
