Lillehammer-saken er blitt vinterens store mediethriller. Så langt er det et uklart og rotete bilde vi ser, men det finnes fortsatt uoppdagede biter i puslespillet.

Når generaler sover

Vil Israel i en eller annen form beklage likvidasjonen av Ahmed Bouchiki? Og er det sannsynlig at Mossad-agentene hadde en eller annen form for norsk hjelp? Det er de to kjernespørsmålene som er reist denne vinteren. Svaret på det første er et sannsynlig ja - heldigvis. Svar nummer to er også et sannsynlig ja - tragisk nok.
Det som for et par år siden ville virket som det reneste tankespinn kan nå bli virkelighet: I en eller annen form ser det ut til at Israel kommer til å beklage drapet på Ahmed Bouchiki. Viktige, forberedende skritt er tatt, som f.eks. at et brev med kloke råd fra Israels Norges-ambassadør til sin regjering både er skrevet og lekket ut, en israelsk minister - riktignok perifer - går inn for å beklage, og det offisielle Norge gir for første gang offentlig uttrykk for sine krav.
· · Alt dette peker i retning av at Israel leter etter en form for oppreisning som både ivaretar Mossads tapte ære, ikke skaper for dramatisk presedens, men som likevel er akseptabel for Bouchikis etterlatte. Det er like positivt som overraskende å registrere det som har skjedd på israelsk side i denne saken.
· · Like positivt er det ikke mulig å omtale det som skjer i sakens «norske spor». Kombinasjon av bevisst og påtvunget åpenhet gir oss riktignok flere og flere biter i det puslespillet som gir et bilde av livet og aktivitetene til «det hemmelige Norge». Og nettopp i Lillehammer-saken presser det fram en spørsmålsrekke som begynner å bli mer og mer interessant: Hvordan er det mulig at en så profesjonell organisasjon som Mossad planlegger en operasjon med så mye innebygd amatørisme? Hvorfor stormer Mossad-agentene til en israelsk diplomat etter drapet, for slik å avsløre sin oppdragsgiver? Er det virkelig bare tilfeldigheter som gjorde at «fotfolk» ble tatt, mens lederne gikk fri? Hva forteller agentenes mange «norske» telefonnumre om kontaktnettet her i landet? Og det viktige hovedspørsmålet: Hvilke norske statsborgere hjalp Mossad før og/eller etter Lillehammer-operasjonen?
· · Norske hemmelige tjeneste(r) var «opplagt delaktige», hevder den israelske Arbeiderparti-politikeren Yael Dayan - den legendariske forsvarsminister Moshe Dayans datter - i et intervju her i avisa. «Hva visste den militære etterretningen om Bouchiki-drapet? Det er et av de få interessante, ubesvarte spørsmål som gjenstår 23 år etter drapet på Lillehammer.» Spørsmålet kommer ikke fra spekulasjonskåte journalister, men fra selveste Håkon Wiker, sakens aktor.
· · Det offisielle svaret - slik Forsvarets etterretningstjeneste gir det - finner vi Aftenposten lørdag. General Sven Hauge, sentral i e-tjenesten fra 1970, etterretningssjef fra 1975, og seinere forsvarssjef, hevder at han «ikke vet mer om Bouchiki-saken enn det han har lest i avisene og hørt i nyhetene». Svaret fortjener oppmerksomhet - og en smule analyse.
· · Sven Hauge var en av topplederne i 70-årenes etterretningstjeneste. Likevel hevder han at samtidas mest dramatiske og oppsiktsvekkende etterretningsoperasjon på norsk jord, til og med selvtekt fra en fremmed makt, ikke engasjerte ham. Toppsjiktet i Forsvarets etterretningstjeneste vet nemlig bare det de «har lest i avisene». Ikke går de inn i saksdokumentene, ikke får de orienteringer, ikke kontakter de «samarbeidende tjenester», ikke klarlegger de selv hvordan samarbeidspartneren Mossad kan drepe norske borgere på norsk jord.
· · Hva gjorde toppledelsen i Forsvarets etterretningstjeneste hvis de ikke interesserte seg for Lillehammer-drapet? Sov de tungt - eller bare lukket de øynene? Sven Hauges uttalelser viser med all tydelighet hvorfor det er umulig å tro på denne type generelle «forsikringer».
· · Det er denne offisielle tåkeheimen Lund-kommisjonen og Kripos-etterforskerne er nødt til å trenge gjennom. Vårt håp er at de som virkelig kjenner sammenhengen nå er villige til å snakke. For de finnes ...