I dag er det jamsession i Gartnerveien 6, Oslo, som så mange ganger før gjennom 40 år. Men dagens fest er ingen vanlig sammenkomst av mennesker med instrumenter - i den grad noen jam i Gartnerveien har vært «vanlig». Nei, i dag samler slekt og venner seg for å hylle dagens 70-åring, Randi Hultin.
· · Det finnes ikke mye som forsvarer betegnelsen institusjon i norsk jazzliv, men Randi Hultin kan trygt defineres som en. Og ikke bare norsk: Randi er en internasjonal jazzinstitusjon, med et kontaktnett og en vennekrets av jazzmusikere m/familie som savner sidestykke. Fra salige Louis Armstrong til saklige Wynton Marsalis - møter du en turnerende polsk, amerikansk eller engelsk musikant på en søvnig flyplass ett eller annet sted i verden, kan du være trygg på å få beskjed om å hilse til «Randy Hulten» så snart han eller hun oppfatter at du er norsk.
· · Randi Hultin er billedkunst-utdannet og har stilt ut tegninger flere ganger, men publikum kjenner henne først og fremst som skribent i en rekke blader og aviser. Debuten fant sted i Filmjournalen i 1956, her i Dagbladet var hun en flittig medarbeider i 23 år fra 1960. Så smått legendarisk er hennes følgeseddel til daværende redaksjonssekretær Karl Emil Hagelund i anledning en filmforsendelse fra jazzfestivalen i Antibes: «Enten De tror det eller ikke, disse filmene er fremkalt i badekaret til Count Basie.» Foranledningen var følgende: Randi bodde billig på et pensjonat der det ikke fantes et rom mørkt nok til å framkalle film. Dette fortalte hun til Basie, som straks stilte sitt hotellbaderom til disposisjon etter å ha avkrevd løfte om at det ikke måtte bli noe kjemikaliesøl. Det hører med til historien at de to var nære venner, etter at hele Basie-storbandet hadde vært på jam hos Randi og hennes daværende ektemann og stadig gode venn Tor Hultin i Gartnerveien noen år tidligere.
· · Og nettopp ordet «vennskap» er sentralt i forståelsen av fenomenet Randi Hultin. Det finnes jazzskribenter med større kritisk distanse og skarpere analytisk forhold til musikken, men det finnes ingen som forener en varmere og mer positiv entusiasme med en sterkere publisistisk trang. Og dessuten ingen som til de grader har gått inn i rollen som omsorgsperson for både musikk og musikere, Randis rause hjelpsomhet og gjestfrihet har gjort henne til en slags levende skytsengel for turnéslitne stjerner, og hennes hjem til en skattet blanding av fristed og levende jazzmuseum. Det siste har TV-seerne til en viss grad kunnet konstatere gjennom flere TV-programmer.
· · Derfor er det at hun er hedret med priser, komposisjoner og konserter i mange land. Derfor er det at hun gjennom det siste årets knallharde kamp mot kreft har mottatt oppmuntrende hilsener fra nær og fjern. Derfor er det at Sonny Rollins skriver på vegne av musiker- og andre venner verden over i sitt forord til Randis selvbiografi, «I jazzens tegn» (1991): «Randi Hultin er en legende. Med sin innlevelse og sin kjærlighet til jazzen har hun vunnet hjertene til utallige musikere, fra de store til de nesten store til de ferskeste (. . .) Så hold på din skjønnhet, Randi. Vi er glade i deg. Lenge leve vår norske kunstens engel.»
Dagens kronikk: «Medisinsk inflasjon». Av Per Fugelli.
