SIDE 2: PETER NORMANN WAAGE
Tallene peker da også tilsynelatende i riktig retning: Inflasjonen sank fra 17,8 prosent i januar til 3,2 prosent i desember, og industriproduksjonen kan komme til å framvise en vekst på 2 prosent i år, selv dét et stort framskritt. Hvis alt går bra, vil IMF bevilge et nytt lån til Russland på omkring 10 milliarder dollar over en treårsperiode.
· · Sett fra Vesten, er stabilitet og forutsigelighet det viktigste i Russland. Det innebærer at landet etter presidentvalget får en ledelse som fortsetter reformpolitikken og som har en reell autoritet innad i landet. Derfor er presidentvalget i juni så viktig, og uansett Jeltsins mange maktpolitiske krumspring, står nok håpet til ham - i alle fall hvis alternativet er kommunistlederen Siuganov. Paradoksalt nok er Jeltsins sjanser for nyvalg styrket med kommunistenes framgang.
· · Boris Jeltsin klarer seg nemlig aldri så godt som når han har én, klart definert, fiende. Fordi han selv mangler en visjon for politikken, må han framstille den i kontrast til «det forferdelige». Nå er det representert ved kommunismens spøkelse, tidligere var det Nasjonalforsamlingen (som han skjøt i stykker). Og han startet sin storpolitiske karriere som «diktatoren» Gorbatsjovs motstander.
· · Så sant Jeltsin ikke ligger lik ved valget, er det lite trolig at han trekker seg. Før jul nektet han å gjennomgå en hjerteoperasjon for ikke å være rekonvalesent når valgkampen begynner. I forrige uke erklærte han til besøkende på Den røde plass at bare han kunne stanse kommunismen.
· · Men selv ikke i det autokratiske Russland er politikken avhengig av én mann og hans ordre. Ledelsens autoritet er alvorlig svekket, noe som klart kom til uttrykk da tsjetsjenske opprørere nok en gang betalte seg forbi russiske soldater og grensevakter. Så vil vel den høyningen av levekårene som IMF antyder bedre dette. Det er lettere å være lovlydig på full enn på tom mage.
· · Men det er mange spørsmål ved IMFs tall. For det første er pengestrømmen ut av Russland allerede mange ganger høyere enn de lånene landet kan håpe på. Dels kommer dette av at man allerede betaler renter på tidligere lån, dels av at den profitten som skapes i Russland enten benyttes til innkjøp av varer fra utlandet, eller plasseres utenfor landets grenser. Dernest skyldes nedgangen i inflasjonen for en stor del at statsforetak ikke utbetaler lønn, og da blir jo pengemengden mindre. Og endelig, beregningene gjelder det russiske samfunnet som sådant, og i økonomisk sammenheng er det knekkende likegyldig om ett menneske bruker én million rubler, eller om én million bruker én rubel.
· · I 1994 var den gjennomsnittlige lønna bare vel 60 prosent av det den var i 1989. Ifølge en UNICEF-rapport lever hele 72 prosent av familiene med tre barn eller mer under fattigdomsgrensen. Andre beregninger går ut på at omkring 60 prosent av befolkningen har falt under den samme grensen i løpet av tida med «markedsøkonomi». Samtidig er noen prosent, særlig i de store byene, blitt ufattelig rike. De utgjør imidlertid en så stor gruppe at de kan opprettholde et marked med varer fra vest. Derfor kan Russland framvise målbar økonomisk vekst, mens store befolkningsgrupper forarmes.
· · En reell vekst er følgelig identisk med en høyning av lønnsnivået, offentlige tjenester og sosialbudsjettet. Det er også den sikreste veien til et stabilt Russland. En kommunistisk presidentkandidat kan i beste fall komme til å tvinge Jeltsin til å føre en slik politikk. Men uansett hvem som sitter ved statsroret, må Vesten se etter sosiale og ikke bare makroøkonomiske tegn på bedring når man skal vurdere hjelp til Russland.
