Stein Erik Hagen står med sin Rimi-kjede som et gullkantet navn innenfor forretningslivets nyere historie her til lands. Nå akter han å forgylle sitt navn med «Stein Erik Hagens museum for nyere klassisk figurativ kunst» i Oslo, og dermed knytte sin økonomisk suksessrike signatur til den norske kunsthistorien.
· · Hagens forretningsmessige bakgrunn skulle kanskje tilsi at han satset på popkunstens kommersielle emblemer, og gjorde Andy Warhols suppebokser til ikoner for samlingen som etter planen blir innviet før sekelskiftet. Han ville i så fall ikke vært den første milliardær som skiltet med den høyt prisete Campbell på veggen, men det er vel tilstrekkelig med de tusener av det originale tilbudsmotivet som fins i hyllene på hans utallige kjøpesentre.
· · Stein Erik Hagens samlerlyst styrer utenom USA-popkunstens kanoner, og sikter seg inn mot Odd Nerdrum, Per Ung og andre som har vendt sitt tradisjonelle skyts mot samtidskunstens forfall. Kanskje vil enkelte se Hagens satsing på den norske etiketten «klassisk figurativ», som et mottrekk til Hans Rasmus Astrups museumsprofil med internasjonal figurasjon. Særlig ettersom denne stilen nå har fått akademisk særstaus og sosialdemkratisk velsignelse fra ekskirkestatsråd Gudmund Hernes. Kanskje teller reklameverdien fra 30 års mediefokus på Odd Nerdrum & Co. mer for museumsprosjektet.
· · Likevel er nok en annen kappestrid viktigere for Hagen, og her ligger nok en viktig nøkkel til å forstå fascinasjonen for de norske tradisjonalistene. På trillevognfronten konkurrerer hans Rimi-produkter til daglig med prisene på Odd Reitans Rema-varer, noe som også gir sistnevnte utkomme til å stå fram med kulturell finish over kremmersjelen. Restaureringen av tradisjonsrike Lade Gaard i Trondheim som nytt hovedkvarter for konsernet skapte medieoppslag i det nordenfjelske og ga gjenlyd over det ganske land.
Reitan fikk også oppmerksomhet ved å bestille et kjempelerret av seg selv og Rema-styret i tynneste Rembrandt-light-versjon. Bildet fikk ventelig plass i konsernets nyrestaurerte hovedkvarter, etter å ha blitt vist på Blomquist-utstillingen i Oslo i høst. Hagen og Reitan ligger med andre ord nær hverandre når det gjelder utvalget på dagligvarene og i smaken på kunstens evige verdier.
· · Vil så det framtidige museet for «Rimi-realisme» - som skal romme ca. 150 arbeider - treffe publikumssmaken? Fra de høylytt «forfulgte» eksponentene for den stilromantiske tendensen har det jo blant annet blitt hevdet at de representerer «den tause majoritetens kunst». Men det spørs hvor enkelt det blir å spille «martyrrollen» i et museum. Derfor skal man ikke se bort fra at Hagens framtidige monument over seg selv blir et mausoleum som gjør slutt på myten om stilromantikkens stebarn på vårt hjemlige parnass. I så fall fortjener Stein Erik Hagen å få sitt navn i norsk kunsthistorie.
Dagens kronikk: «Ap utvanner religionsfriheten». Av Jan Tore Sanner.
