14-åringer går til streik for å stoppe mobbingen og toåringer utvikler stress-hodepine. Det er virkeligheten for barn og ungdom i 1996. Da er det på tide at vi begynner å lytte til barns egne forslag til løsninger.

«Ikke ert, din fjert»

Jeg står med en hatt jeg ikke har i handa. Jeg gjør det mens jeg bukker for fire 14-åringer på Tråstad ungdomsskole som nektet å se på at kompisen ble mobbet. De så at vennen holdt på å bukke under for mobbingens kvelertak, og gikk til streik for å få skoleledelsen til å se det samme.
Aldri har jeg sett en streik med bedre begrunnelse.
· · Jeg leser i Dagbladet hvordan de uredde streikegeneralene har rektoren ved sin side mens de uttaler seg til avisa, og tror han er der for å gi tyngde til ungdommenes usminkede budskap, slik at jeg og andre ikke skal være i tvil om at rektorstanden tar den djevelske mobbingen på alvor. I stedet avslører det at han er der med sin voksenverden fordi han har nektet elevene å snakke med pressen uten at han er til stede.
· · Så leser jeg at rektoren skylder på en lærervikar når han skal forklare hvorfor han ikke har visst om mobbingen, en mobbing så synlig at den henger som en bandasje rundt armen på mobbeofferet.
Det var ungdommen som burde passet på rektoren når han uttalte seg.
Da hadde de kanskje klart å stoppe tøvet.
Til gjengjeld bør ingen prøve å stoppe 14-åringer, enten de går på Tråstad eller andre ungdomsskoler, når de med stor rett og solid erfaring beskylder voksne for å være feige. De har blant annet større nærhet enn oss voksne til en barndom med stress-migrene, en hittil ukjent side av det å være barn i 1996.
· · Statsminister Gro Harlem Brundtland har ved inngangen til 1996 gjort det til et poeng å etterlyse «nabokjerringa» som bryr seg. Slik står hun i fare for å gjøre det særlig menn i all tid har gjort, plassere ansvaret hos noen andre. Gro må gjerne føle seg truffet, men kunne vi kanskje i stedet begynne hos oss sjøl, og la nabokjerringa få tid til egne barn?
· · Da måtte vi i så fall begynne i motsatt ende av rektoren på Tråstad ungdomsskole. Vi måtte begynne med å slippe barn og ungdom til for selv å fortelle hva det vil si å være ung i Norge. 14-åringene har demonstrert for all verden at de kan det, og jeg mistenker dem for å ha hatt en av de mange lærere i Norge som tar ungdommen på alvor. De som lytter, som støtter og som slår alarm, de lærerne som gjør at noen av oss kan møte hverdagen med en visshet om at vi blir orientert om problemer, problemer vi selv ikke har sett fordi vi lever i en annen verden.
· · En annen verden hvor unger skifter fedre fortere enn vi selv fikk nye boblejakker, hvor jakten på rikdom og karriere står som et panser mellom voksne og barn. Den virkeligheten kan ingen politikere bevilge oss ut av, den må vi faktisk ta oppgjør med på egen hånd, hvis det er det vi vil. Og vil vi det ikke, bør vi slippe å lese om politikere og næringslivsledere som har dårlig samvittighet i forhold til ungene sine.
· · På Tveita fritidsklubb i Oslo har tre jenter satt seg ned for å lage bok. De er «lei av at voksne tror de vet hvordan det er å være ung i dag». De er lei av å ikke bli spurt, ikke bli hørt, ikke bli tatt på alvor. Uten å si det, er de også helt sikkert lei av rektorer som skylder på vikarlærere og voksne som skal sensurere deres meninger.
· · Det bør de være. Og hvis de har krefter igjen når skoledagen er over og når leksene er gjort, fortjener de å bli hørt når de med egne ord beskriver den virkeligheten de lever i. Uten tillitsmenn og uten organisasjoner vil de kanskje likevel spørre hvorfor de ble satt til verden, hvorfor vi voksne kan så uendelig mye om derivater og opsjoner, men så lite om det som skjer i hodet på barn og ungdom i 1996.
· · Lytter vi, kan vi risikere å lære noe om hvorfor kilometerlange politiske utredninger laget av voksne verken fjerner redselen eller skaper sosial forankring. Og vi unngår det verste av alt; å overse våre egne barn.