I 1979 ga han Leonid Bresjnev det råd å invadere Afghanistan. Hvilke råd vil Russlands nye utenriksminister, Jevgenij Primakov (66), gi Boris Jeltsin?

Kalde vinder

Det er kalde utenrikspolitiske vinder som nå blåser mot Vesten fra Russland. Valget av orientalisten Jevgenij Primakov som ny utenriksminister er et sterkt signal om dette. Like sterkt som at den forrige utenriksministeren, «Vestens beste venn», Andrej Kosyrev, ble mobbet vekk fra jobben.
- Primakov er et dramatisk signal om antivestlige holdninger i russisk politikk, sier Peter Rodman, en tidligere amerikansk toppdiplomat. Og taler der andre tier. For både vestlige politikere og Boris Jeltsins apparat i Kreml har brukt denne uka til å forsikre hverandre om at russisk utenrikspolitikk ligger fast. Men de mange forsikringene tjener mer til å understreke det motsatte. Nemlig at hvetebrødsdagene med Vesten definitivt er over. At Russland er på leting etter en ny utenrikspolitisk identitet. En identitet som vil være mer preget av vilje til å demonstrere styrke enn av Kosyrevs politikk, som mange russere tolket som ettergivenhet overfor Vesten.
· · Det er lenge siden hvetebrødsdagene mellom Vesten og Russland. På en måte er Russland først nå i ferd med å komme tilbake til seg selv, etter de euforiske dagene i begynnelsen av tiåret. Da gikk Sovjetunionen i oppløsning av seg selv. Et nytt Russland vokste fram i ruinene av Sovjetunionen. Berlin-muren var borte, kommunismen var død. Alle land var i prinsippet vennligsinnede, og Moskva hadde ingen annen synlig utenrikspolitikk enn å samarbeide så nært som mulig med vestlige regjeringer for å få hjelp til å bygge opp den elendige økonomien.
· · Men mens reformene etter hvert gikk i stå, og de lovede lånene fra Vesten lot vente på seg, oppdaget russere flest at de i mellomtida hadde mistet imperiet. Kommunismen var - for en tid - død. Verken Vesten eller «demokratiet» hadde levert det de hadde lovet. Grunnlaget for det ideologiske hamskiftet vi nå opplever i Russland, var lagt. En av de alvorligste konsekvensene kan vi få nettopp i utenrikspolitikken.
· · Tydeligst merkes de nye vindene i spørsmålet om utvidelse av NATO. Våren 1993 inviterte Boris Jeltsin selv de polske lederne til å melde landet inn i NATO. Men samme høst hadde han snudd helt om. Presset av de militære, og av nasjonalistiske parlamentarikere, måtte han snu. Men forholdet til Vesten er bare en side ved det ideologiske hamskiftet vi de siste to årene har sett i Moskva.
· · Den nye utenriksministeren har satt sine fingeravtrykk på de fleste av de utenrikspolitiske nyorienteringene. Primakov, som inntil mandag var sjef for utenlandsspionasjen, vil at Russland skal markere seg langt tydeligere som stormakt, ja kanskje gjenerobre Sovjetunionens gamle rolle som supermakt. «Vi må unngå en unipolar verden» - en verden der en makt, USA, bestemmer det meste - sa han forrige måned. Primakov har brukt de siste åra på å reise mye rundt i de tidligere sovjetrepublikkene. Hans uttalte mål er at Russland skal ha innflytelse i de fleste av disse nye republikkene. Primakov er selvsagt motstander at en utvidelse av NATO, og han skal også ha uttrykt motstand mot at Russland er med i Partnerskap for fred, som er en avtale om militært samarbeid og tillitsskapende tiltak med NATO.
· · Det er denne forståelsen av Russlands plass i verden Jevgenij Primakov nå er satt til å administrere. For det er trolig først og fremst å administrere politikken denne Midtøsten-spesialisten skal gjøre. Moskva Nytt ga i fjor følgende karakteristikk av den nye russiske utenriksministeren: «Først var han en lojal karrierist, så en moderat sentrist under Bresjnev, en liberaler under Gorbatsjov, og nå en kraftfull politiker under Jeltsins høyre vinge - dette er stadiene i den politiske utviklingen til Jevgenij Primakov.»