NSB - og vi skal med en gang merke oss at S-en står for Stats- - har gjennom år opparbeidet seg ry som noe av det mer skranglete vi har her til lands: En dårlig ledet bedrift ridd av indre konflikter, et pengesluk av en ineffektiv organisasjon som pumper skrotferdig togmateriell ut på skinnegangene til alle døgnets tider bortsett fra rutetidene, et distriktsuvennlig monster som reduserer eller dropper trafikken på såkalt «ulønnsomme» strekninger og som søker å lindre et langt framskredent mindreverdighetskompleks overfor jetfly med arrogant og uhemmet graving i hjertet av Oslo.
· · Unyansert og urettferdig? Absolutt. Tross alt er tog oftest et trivelig og pålitelig framkomstmiddel. Men så lenge har NSB signalisert at publikums transportbehov er til for NSBs skyld, og ikke omvendt, at det har kommet til å hvile en arrogant, statsjappete aura over hele institusjonen. Derfor meldte det seg en forsiktig følelse av optimisme under lesningen av intervjuet med NSB-sjef Osmund Ueland i Arbeiderbladet for 10. januar, titulert «NSB dropper supertogene».
· · For endelig en NSB-sjef som erkjenner at jetfly flyr fortere enn tog kjører, og som med logisk konsekvens tetter et digert hull i NSBs pengebinge for investeringer. Tog kan ikke konkurrere med fly om kortest mulig reisetid over lange strekninger i Norge, det finnes ikke nok flatt land til den slags hastigheter. Så hvordan skal toget konkurrere? Våger vi å håpe at NSB, istedenfor svimlende høyhastighet, velger å doble, tredoble eller tidoble bestrebelsene på å vinne kampen om passasjerene ved å rendyrke togets potensielle konkurransefortrinn: Regularitet, komfort, billettpris, nærhet og ro?
· · I så fall kan det vise seg at framtida er på togets side. Det rådende idealet om at en reise skal ta kortest mulig tid har ikke nødvendigvis evig liv. I dag har vi lett for uvilkårlig å gå inn i rollen som «travel forretningsmann» når vi skal ut på reise, og betrakter selve den fysiske forflytningen som et heft og et nødvendig onde istedenfor en opplevelse med positiv egenverdi. Men for framtidas «travle forretningsmenn» vil mye reisevirksomhet være overflødiggjort av digital kommunikasjonsteknologi, og når den travle først skal ut på tur, kan andre faktorer enn reisetid komme til å spille avgjørende inn på valg av kommunikasjonsmiddel. Hvis NSB kunne investere noen høyhastighetsmilliarder i heller å gjøre en togreise til en liten fest eller et fredelig pustehull i hverdagen, ville nok etter hvert mange misunnelige blikk fra toget opp mot flyet skifte retning.
· · Her vi dag ut, dag inn raser av sted langs vårt lineære tidsbegrep, som om det gjaldt å komme først fram til slutten, har vi gjort oss til parodiske slaver av tida: Alt må rekkes innen en tidsfrist, hvis ikke bryter systemene sammen og helvete løs. Vel er det urealistisk å tro at dramatiske holdningsendringer vil inntre fort, men gi en reisende en smak av det gode liv - og det er ikke nødvendigvis flyplasser, innsjekkingskøer, turbulens, flymat, tåke, overflyginger, feilsendt bagasje, drosjekø - og vedkommende vil be om mer. Hvis NSB kunne mobilisere samme entusiasme for sin egentlige oppgave - å betjene folks transportbehov fra dør til dør i dette kronglete landet - som for å grave Studenterlunden sønder og sammen, ville mye være vunnet, selv om det skulle koste staten - oss - noen kroner.
· · Dessuten: Når hørte du sist om et trygdesystem, et helsevesen eller en skarve riksvei som gikk med overskudd?
Dagens kronikk:
«Russlands nye ansikt»
Av Geir Flikke. Side 30
