Av ARNE FINBORUD
Samtidig er EU-landene forpliktet til å skape orden i sine budsjettunderskudd for å oppfylle Maastricht-kriteriene. Det innebærer at regjeringene ikke kan bruke finanspolitikken for å få ned arbeidsledigheten. I praksis betyr det at de ikke kan sprøyte inn penger for å stimulere etterspørselen, ansette flere i offentlig sektor og øke næringsstøtten, slik vi har gjort i Norge med våre oljepenger. Snarere må EU-landene skjære ned på utgiftene, slik Frankrike har gjort, med politisk og sosial uro som resultat.
· · I lang tid har den offisielle forklaringen på den europeiske arbeidsløsheten vært det høye velferdsnivået i mange land i vår verdensdel. De store sosiale utgiftene krever høyt skatte- og avgiftsnivå, også for bedriftene. Sammen med et høyt lønnsnivå fører dette til at vi taper i konkurransen med land i Asia og andre lavkostområder. Dermed er den europeiske arbeidsløsheten ikke bare en konjunkturkrise av forbigående natur. Den er en strukturkrise av varig karakter.
· · Som så mange andre oppleste og vedtatte sannheter, kan også denne bli en myte. En nærmere analyse viser at sammenhengen langt fra er så opplagt som de fleste tror. En slik gjennomgang foretok Sveriges tidligere finansminister Allan Larsson på den store NHO-konferansen her i Oslo i forrige uke, og hans konklusjoner slår på mange måter beina vekk under forestillingen om at velferdsstaten er ødeleggende for vår konkurranseevne.
· · Det viser seg at EU har hevdet seg godt på verdensmarkedet de siste åra. Selv om verdenshandelen har økt kraftig, har EU beholdt sin andel på 20 prosent. Og EU har bedret sin handelsbalanse med andre land i denne perioden. Selv lavkostland har økt sin import fra Europa, ja, det var denne importen som dro Europa ut av lavkonjunkturen i 1993. Europa klarer seg også godt i konkurransen med USA, som har et vesentlig dårligere sosialsystem enn oss. Dessuten har lønnsomheten i europeisk næringsliv bedret seg kraftig de siste åra, og er nå på samme nivå som i 1960-åra. Så kan vi jo lure på hva overskuddene brukes til. Nye arbeidsplasser skaper de i alle fall ikke.
· · Det er også en kjensgjerning at de europeiske landene som har det beste sosiale sikkerhetsnettet, klarer seg best både når det gjelder arbeidsløshet og budsjettunderskudd. Stort sett går denne grensen tvers over Europa. På nordsiden er den sosiale standarden best. Her er også tilstanden i de nasjonale økonomier bedre enn i sør.
· · Derfor var Allan Larssons konklusjon at gode velferdsordninger ikke er en ulempe for konkurranseevnen i forhold til andre land, verken til USA eller til lavlønnsland. Næringslivet i Europa klarer seg godt på verdens eksportmarkeder. Produktiviteten må defineres bredere enn som rene kostnader. Her må faktorer som utdanning og fagopplæring, forskning og utvikling, infrastrukturer og andre offentlige innsatser telle med. Dermed blir det sosiale sikkerhetsnettet en positiv og produktiv faktor, og ikke en byrde, slik mange økonomer og næringslivsfolk hevder. Det skaper trygghet for den enkelte og danner grunnlag for sosial mobilitet og økonomisk dynamikk, hevdet Larsson.
· · Men dette betyr jo ikke at de enkelte land ikke bør skape orden i sine egne finanser. En omlegging av utgiftene må i alle tilfeller komme, fordi eldrebølgen om ti år velter inn over hele Europa. Den passive støtten som nå gis, særlig til de arbeidsledige, må i stedet stimulere til deltaking i yrkeslivet igjen. Men ledigheten kommer Europa og EU likevel til å slite med. Den oppgangskonjunkturen vi har bak oss hjalp heller ikke.
