Hvor i all verden er det blitt av generasjon X? Bare to år etter at Douglas Couplands såkalte kultbok om generasjon X utkom i Norge, er generasjonen borte som en vill hest over alle hauger, visket bort som skrift i sand. For to år siden møtte du x-erne overalt, de litt spesielt og nostalgisk kledte, som plutselig hadde fått seg ny identitet, de som begeistret fortalte om sin TV-titting og sans for shopping, de som var så fylt av eksistensiell tomhet og lede, og som skulle forsterke denne med en ikke alltid like treffende ironi? Hvor er de nå?
· · Det kan i grunnen være det samme hvor de er. Høyst sannsynlig er de på vei inn i en ny trendinnpakning, inn i nye døgnflueetiketter trykket opp i store glansede opplag av reklamebransjen og kulturindustrien. Generasjonsinnpakning er nemlig for lengst blitt storindustri i vår tid, selv et så urgammelt fenomen som ungdommens identitetskrise har kommersielle kvikkaser skjønt at det ligger feite penger i.
· · Selvsagt var alt snakket om generasjon X bare tull. Douglas Couplands historier for en akselerert kultur, «Generasjon X», virket merkverdig passé nesten før de kom ut. Da boka utkom i USA i 1991 fikk den straks kultstatus og ble en bibel. I dag virker historiene om Andy, Dag og Claire som helt ubetydelig og gymnasial litteratur med sin løse blanding av 90-talls beskrivende dagboksnoveller og postmoderne ordliste over x-ernes nyord.
· · Det var ironien som skulle være generasjon X's adelsmerke. Men det var en ironi det aldri ble noe videre med. Den liknet kanskje litt på Kierkegaards ironi i utgangspunktet, der den stilte seg fritt og med avstand til faktisiteten, den virkeligheten vi har rundt oss. Men den atskilte seg kraftig fra Kierkegaard igjen ved ikke å skjønne at ironien bare ble en luftboble så lenge ikke avstandtakenen til virkeligheten bunnet i en oppmerksomhet om andre og mer vesentlige verdier. Det sier vel sitt at Coupland selv for et drøyt år siden kom seg ut av den ironiske livsholdningen. Han mente den ikke førte til noe.
· · Merkelappen generasjon X er derfor intet annet enn en forslitt frase. Begrepet har i dag sunket sammen som en oppblåst sufflé man tar for tidlig ut av ovnen. Det begrepet mente å beskrive var et fenomen kjent allerede fra Platons tid, innringet i Sokrates' dialoger: hvordan unge mennesker forsøker å skape seg en identitet og vender seg mot samfunnet. Hvordan følelsen av identitetstap og en derpå dyp frustrasjon over livet selv er nøye forbundet med ungdomstida. De samfunnsmessige rammene har selvsagt forandret seg mellom Sokrates og Coupland, men de psykologiske har neppe endret seg særlig.
· · Også i årene framover vil markedsmekanismene utlegge evige og allmenne ungdomsproblemer som nye trender, med nye bøker, nye blader, nye T-skjorter, nye rusmidler og nye you-name-it. Nesten to år varte generasjon X her hjemme. Det vil si at vi rekker minst to nye generasjonsmerkelapper før tiåret er omme. Bare vent - den nye generasjon ditt og den nye generasjon datt dukker nok snart opp. Men vi som er over 35, vet at intet er nytt under solen.
Dagens kronikk:
«Russlands
nye ansikt»
Av Geir Flikke.
Side 30
