Hvem skal bry seg?
Av HANS ROSSIN’E Det blåser en vind av offentlig ansvarsfraskrivelse over vårt land. Privatiseringsbølgen og markedsliberalismen i det Arbeiderparti-styrte Norge har nådd så langt at også begreper som fellesskapsoppgaver og samfunnsansvar skal stykkes opp og settes ut til private.
Fra vår statsminister og nedover i det offentlige systemet ropes det nå etter nabokjerringer og individuelt ansvar for voldsutviklingen. Gro gjentar parolen fra nyttårstalen om vårt ansvar for andre i VG i går. I Arbeiderbladet vil byrådsleder Rune Gerhardsen sende folk på kurs for å lære å gripe inn når andre blir trakassert.
· · Gerhardsens oppfordring kommer etter en voldsepisode i helga da en 14-åring ble banket opp av en ungdomsgjeng på T-banen. Også sporveissjefen i Oslo, direktør Rolf Gillebo, er opprørt over overfallet. «Brutale ungdomsgjenger ville fått mindre spillerom hvis de visste at Oslo-borgerne brød seg,» sier han til Aftenposten.
· · Holdningsarbeid mot vold er flott, men det lettvinte i denne nye ideologiske trenden er at man er så lite selvkritisk på det offentliges vegne. Man skyver klare offentlige oppgaver over på individet, og nekter å innse at problemene - vold, mobbing, trakassering - åpenbart også er en direkte følge av dårlige beslutninger fattet av våre politikere og ledere i offentlige bedrifter.
· · Når sporveisdirektør Rolf Gillebo således etterlyser voksne som bryr seg, tillater jeg meg å påstå at volden på T-banen vel så meget kan skyldes Sporveienes egen «effektiviseringsprosess» der man erstattet sporveisansattes menneskelige nærvær med billettautomater og videokameraer. T-banestasjonene er blitt golde, automatiserte og dehumaniserte betongørkener hvor både innredning og fravær av sporveisansatte legger opp til at folk skal haste forbi og ikke bry seg. Og i de bytrikkene som har tilhengervogn, klumper folk seg sammen i første vogn hvor det sitter et menneske, trikkeføreren. Hva mener sporveisdirektøren med å anklage folk for ikke å bry seg?
· · Og hva mener våre politikere med å etterlyse samfunnsansvar når de selv er så ettergivne for entreprenør- og pengeveldet at de offentlige rom, byen vår, er en ødemark av betong - bygd på næringsinteressenes og ikke menneskenes premisser. Forventer Gro at det skal dukke opp ansvarlige «nabokjerringer» på de dystre områdene rundt Galleri Oslo, i det belastede strøket bak Sentrum kino, på det snart helautomatiserte gjennomgående T-banenettet? Og hva mener Rune Gerhardsen med å sende folk på kurs når hans eget byråd lar sentrale byområder avfolkes etter klokka 16.00 fordi kontorkompleksene får tomtene hvor menneskene skulle vært sammen, (som UNI-tomta ved Aker brygge)? Det er hykleri når våre politikere etterlyser mer menneskelighet hos den enkelte og selv har understøttet en utvikling av bo- og bymiljø som er gått i motsatt retning.
· · Ingen er uenig i at ansvaret for vårt samfunn, for å bry seg, for trygghet og hjelpende tilstedeværelse påligger den enkelte like meget som kollektivet. Et godt samfunn krever en innsats fra hver og en. Men den ideologien som går ut på at konsekvensene av det offentliges og politikernes feilbeslutninger nå skyves over på individet, er å effektivisere med den ene hånden og moralisere med den andre.