Side 2: ARNE FINBORUD
Da Glad og resten av NHO-ledelsen fortalte pressen hvordan arbeidsgiversiden vurderer situasjonen foran årets lønnsoppgjør, falt det ikke mange harde ord om LO. For Yngve Hågensen har jo antydet at LO vil kreve reallønnsøkning bare for de lavtlønte. Det betyr at avstanden mellom de to partene som hovedmotstandere skal være, neppe kan være stor. Deres felles interesse er at den såkalte solidaritetslinjen må fortsette også i år, og det gir ingen rom for utskeielser. Da får de også felles interesse av å holde alle andre på plass innenfor de rammene LO og NHO har lagt. Utbrytere tåles ikke.
· · NHOs regnestykke går i korthet ut på at det allerede er gitt lønnstillegg i form av såkalte overheng som dekker prisstigningen for i år. Det skal ikke så mye til med en inflasjon godt under to prosent. Alt som gis ved oppgjøret blir dermed reallønnsøkning, og mindre enn én prosent kan knapt gis. Det tilsvarer omtrent det vi har fått i åra etter 1988, da vi fikk lønnslov og moderasjonslinje. I åra før dette - i jappetida, gikk det langt dårligere for folk flest. Inflasjonen spiste opp de høye lønnstilleggene.
· · Selv om NHO og LO-ledelsen stiller opp i et fellesforsvar for å føre solidaritetslinjen videre, ser NHO andre fiender som kan ødelegge oppgjøret. De finnes først og fremst blant de ansatte i stat og kommuner, og særlig ille er de som står utenfor LO. I går la Karl Glad fram statistikk som skal vise at de offentlig ansatte ikke har noen grunn til å syte. De har fått sin del av reallønnsveksten de siste åra. Lærere, sykepleiere, politi og andre som klager som mest, ser bort fra alle tilleggene de har fått ved gunstige arbeids- og overtidsbestemmelser. Grunnlønna bedrar. Det er vanskelig å få oversikt over deres reelle lønnsforhold. Men NHO er ikke i tvil om at også disse gruppene har tjent på moderasjonslinjen.
· · Et annet skjær i sjøen for NHO er at deres egne medlemsbedrifter er for slepphendte med å gi funksjonærgruppene høye lokale tillegg. Vanlige arbeidere i privat sektor har hatt lavere lønnsutvikling i årevis. Bedriftene hører ikke på NHOs formaninger. Det er et paradoks at det er de store og eksportrettede bedriftene som synder mest i så måte. De skulle jo ha størst interesse av å holde igjen.
· · Karl Glad snakker ikke frivillig om det som i år trolig er den største trusselen mot den lønnspolitikken NHO er så opptatt av å føre videre. For den er selvforskyldt. Det gjelder ikke bare opsjoner og lederlønninger, selv om det kan være ubehagelig nok. Men nå kommer det stadig sterkere krav om at de store overskuddene i næringslivet ikke bare må gå til aksjonærenes utbyttefest. Nå vil alle ansatte ha sin del av overskuddene. Da ryker hele opplegget. Når Glad blir spurt om dette, innrømmer han at det er et problem, men at det ligger på det psykologiske og pedagogiske planet, slik tilfellet var da moderasjonslinjen måtte træs ned over et motvillig folk. Nå er det bare Gjertrud Eggen, Magne Songvoll og noen lensmannsbetjenter som ikke har forstått at moderasjonen har vært en velsignelse for oss alle.
· · Store overskudd og feite aksjeutbytter må vi bare venne oss til, mener Glad. Det er vi nødt til i vårt internasjonaliserte samfunn. Når det er blitt fri flyt av kapital over landegrensene må vi konkurrere med utlandet også på dette feltet. Ellers forsvinner kapitalen dit den gir mest avkastning. Spørsmålet er om «gutta på gølvet» kjøper dette argumentet. For eierne levde jo ganske skapelig før i tida også.
