Helvete er til revisjon. Det er selve helvetesilden som nå er inne til teologisk service. Teologene har innsett at dens luende flammer ikke treffer homo cyber space 1996 - det er liksom blitt noe tafatt over ilden; mot X-files, kroppskultusen i «Baywatch» og nyhetsbildenes daglige glimt av brutalitet er den evige pine blitt en selskapslek rundt et leirbål på en odde en deilig sommeraften.
For dere som ikke engang har registrert det: Engelske biskoper er kommet til at helvete ikke lenger kan forstås som en tilstand av evig pine. Det reviderte helvete er et sted du slutter å eksistere - en evig død. Til og med fra Menighetsfakultetet sies det, uten rødming på kirkehistoriens vegne, at læren om «den evige pine for ufrelste» ikke lenger bør fastholdes som et kristent dogme.
· · Så enkelt må de ikke få slippe unna. I århundrer har de dundret løs på dette, mennesker er skremt fra sans og samling og angsten har etterlatt seg elver av svette. Du skal ikke lese mye i eldre religiøs litteratur før du støter på smerten ved å ligge søvnløs i en «helvedes sjeleangst».
· · Og så finner man ut i 1996 at dette ikke gjelder lenger! Skal helvetesilden først slokkes, bør det i det minste skje ved en markering og full dekning i Dagsrevyen. Hva med en parade med H.M. Kongens garde, statlige minneord fra konge, statsminister og Gerhard Heiberg, en kort fanfare og symbolsk utblåsing ved biskop Andreas Aarflot?
· · Vi stanser der, for akkurat som teologene med altfor stor letthet kan gå fra det uvilkårlige til det vilkårlige i sin omgang med dogmene, så har den kulturradikale kritikken til tider vært gymnasaktig i sin harselas. Intellektuell redelighet har vært mangelvare på begge sider. Fram mot årtusenskiftet bør vi legge 1930-åras kulturkamp definitivt bak oss, fordi utfordringene som møter homo cyber space er av en helt annen art.
· · En viktig forutsetning for at vi skal komme videre, vil være et skille mellom stat og kirke. I så henseende er tausheten omkring revisjonen av helvete interessant; det vil i dag neppe være mulig å bringe regjering og Storting inn i debatt om helvete slik det skjedde for 40 år siden. Det skyldes ikke bare at tida er en annen, som det heter, men også at Kirken har fått en friere stilling. Homofilidebatten kan bli ett av de siste tordenskrall fra dette århundrets kulturkamper. Striden om livssynsfaget lar seg neppe løse før stat og kirke er skilt. Men selv det faget bærer i seg - i alle fall kirkehistorisk - kimen til en oppløsning. Og skillet kan komme raskere enn vi aner, bare lytt til kirkehistoriker og biskop Andreas Aarflot.
· · Om den evige pine degraderes til en historisk forestilling, bør teologene i det minste be om unnskyldning og dernest utvise større ydmykhet når dogmer forfektes. Det forunderlige er at samtidig som helvete revideres, så dundrer nye myter og forestillinger om det uutsigelige mot oss i et helt nytt språk, formidlet direkte til hver enkelt via skjermer.
· · Hva gjør det med oss? Homo cyber space er et ensomt menneske som speiler seg selv i en satellitt ute i rommet. Denne scenen blir dirigert av et marked hvis makt og maktmisbruk neppe står tilbake for trusselen om «en evig pine».
· · Angsten er i alle fall ikke blitt mindre.
