Henry Valen og hans elever har lagt fram den første undersøkelsen av EU-avstemningen. Skal vi ta forskerne på ordet, kommer Norge aldri noen gang til å si ja til EU.

Det måtte bli nei

Etter folkets nei i 1972 sa den pragmatiske ja-mannen Guttorm Hansen at det var best at det gikk som det gikk. Etter folkets nei i 1994 sier valgforskerne, anført av sin nestor Henry Valen, at det måtte gå som det gikk.
I forbausende grad mener valgforskerne å ha belegg for at utfallet av folkeavstemningen 28. november i fjor var forhåndsbestemt. De har for eksempel funnet ut at 95 prosent av velgerne var urokkelige i sitt standpunkt gjennom hele valgkampen. Og det til tross for at 80 prosent av dem som stemte i 1994 ikke hadde stemmerett i 1972.
· · Verken de store og påkostede plakatkampanjene i Groruddalen, som Ja-aksjonen satset på, eller det tunge svenskesuget den siste uka før avstemningen, som regjeringen satte sin lit til, hadde noe særlig å si. Det var de lange historiske linjer og dype politiske instinkter som ble avgjørende, i 1994 som i 1972.
· · De tradisjonelle norske motkulturene og den norske periferiens innbitte skepsis mot sentrumsmakten er blitt en hovedforklaring på nærmest enhver norsk velgeratferd. Elementer av tilfeldigheter eller ytre begivenheter hører nesten ikke med i bildet. Ganske så stolt sier oppdageren av det norske politiske grunnfjell, Henry Valen: - Den rødgrønne alliansen er ikke til å rokke.
· · Det sier han om et land som verken er særlig rødt eller særlig grønt i sin politiske kurs nå halvannet år etterpå. For Annerledeslandet eksisterer bare som en hvilende vulkan, et sovende troll som bare vekkes til utbrudd hvis det pirres sånn omtrent en gang hvert tjuende år. For med all sin politiske kraft gjennom måneder og år var nei-bevegelsen plutselig uten makt allerede dagen derpå. Kalenderen var ikke før snudd til 29. november før lederne for nei-partiene var i full gang med sin vanlige rivalisering, og ja-dronningen kunne regjere videre på egne premisser.
· · Den høye valgdeltakelsen, 89,1 prosent, må antas å ha vært viktig for resultatet, for den kan ha betydd at motstanderne mobiliserte best. Det var fravær av krysspress mellom et mulig ja og et mulig nei som fikk valgdeltakelsen til å fyke i været i 1994. Hadde det vært en mer «normal» valgdeltakelse (i 1972 var den på 79,2 prosent) hadde nok nei-forspranget blitt redusert. Men det hadde fortsatt blitt nei-seier, viser Valens beregninger. Altså: Heller ikke her er det trøst å finne for ja-folk med revansjetanker.
· · Likevel er det et faktum at ja-siden var i nærheten av å ha flertall tidlig i kampanjen, før innspurten begynte og mens det ennå var mange som ikke hadde bestemt seg, særlig av Arbeiderpartiets velgere. Da Gro Harlem Brundtland i april 1992 gikk ut med sitt offensive ja i Ullensvang i Hardanger, gikk ja-sida fram. Men da Danmark stemte nei til Maastricht i juni samme år, kom vendepunktet.
· · Seinere var nei hele tida størst og best både i oppslutning og i organisering. Det er utrolig godt gjort og kan bare forklares med de sterke underliggende strømningene som valgforskerne viser til. Innsatsen fra Nei til EU var viktig nok, men den hadde falt på steingrunn om den ikke var vokst opp av motkulturer og periferiholdninger.
· · Var fremmedfrykt, innvandringsmotstand, nasjonalistisk selvgodhet og norskdom avgjørende for utfallet, slik mange ja-folk og mange utenlandske observatører synes å mene? Nei, mener forskerne. Det var ved kommunevalget i fjor høst slike strømninger første gang fikk betydelig politisk uttelling i vårt land.
· · Forskerne har med fasiten i hand funnet hvorfor svaret ble som det ble. Uten fasit kan de ikke si noe om hvordan det går ved en eventuell ny folkeavstemning, da blir det tro og synsing. Da kan vi alle leke eksperter, for eksempel ved å si at Norge aldri blir medlem av EU. Men folket selv, det tror det blir omkamp innen ti år er gått.