Gisseldramaene i Russland avdekker dramatiske trekk ved landets politikk og maktstrukturer.

`Sitt eget gissel`

Av PETER NORMANN WAAGE
Krigen i Tsjetsjenia, som helt fra starten er blitt kalt «et oppgjør med banditter», har ikke bare spredt seg til Russland. Med gisseldramaet i Svartehavet er det blitt et internasjonalt anliggende. Og mer står på spill enn livet til noen hundre sivile gisler. Både Russlands politiske og militære troverdighet, Jeltsins egen politiske karriere og hele presidentvalget kan falle som offer.
«Aksjonen er over på noen timer,» sa forsvarsminister Pavel Gratsjov da Russland gikk inn i Grosnyj i desember 1993. Det samme lovet en brummende Jeltsin da russiske spesialstyrker stormet de tsjetsjenske terroristene i Dagestan for noen dager siden. Men krigen og gisseldramaet har økt i omfang siden de høye herrer satte de halsløse aksjonene i gang. For dem selv kan imidlertid voldsutøvelsen bety slutten på deres politiske karrierer.
· · Boris Jeltsin er nok ennå Russlands president, men hvor er det blitt av Pavel Gratsjov? Det er ikke han, men øverste leder for sikkerhetsministeriet, det tidligere KGB, Mikhail Barsukov, som leder aksjonen i Dagestan. Formelt hører «oppgjør med terrorister» under Barsukovs departement. Likevel er det påfallende at forsvarsministeren er så usynlig. Mon det ikke har sammenheng med hva KGB-sjefens gode venn, sjefen for Jeltsins personlige vaktstyrke, Aleksandr Korsjakov, uttalte umiddelbart før valget i desember: «Pavel Gratsjov elsker sin kone og er flink til å arrangere militærparader.» Noe annet positivt kom han ikke på.
· · I det tragiske gisseldramaet avdekkes nemlig noen av de virkelige maktlinjene i Russland, og der inntar Barsukov og Korsjakov sentrale posisjoner. Riktignok må vi anta at de stort sett handler i samråd med Jeltsin, men han er for lengst blitt sitt eget gissel. Selv Jeltsins velprøvde måte å løse politiske problemer på, ved å skyte motstanderen ned, er en idé presidenten har fra de to. Det var dem som oppfordret Jeltsin til å skyte parlamentet i stykker høsten 1993. Og under det forrige gisseldramaet, i Budjonnovsk, sto de to steilt imot statsminister Tsjernomyrdins forhandlingslinje. De ville angripe terroristene, akkurat slik Jeltsin selv anbefalte der han satt i Canada. Men da grep statsminister Tsjernomyrdin roret, og ga gisler og terrorister fritt leide. Denne gang får Barsukov prøvd ut sin strategi - med det resultat at gislene ofres.
· · Boris Jeltsins ry som demokratisk politiker tok til med et gisseldrama. Da var det Mikhail Gorbatsjov som ble holdt som gissel på Krim. Og om Jeltsins politiske karriere ikke avsluttes med dramaet i Dagestan og Svartehavet, må selv de mest dogmatiske vestlige politikere - de eneste som vel ennå tør å kalle ham demokrat - se at den politiske linjen som baseres på rasjonalitet og forhandlinger, og som følgelig kan gi grobunn for demokrati, ikke er Boris Jeltsins. Han er en politiker styrt av temperament og følelser, fortrinnsvis følelser for egen posisjon, og derfor i flere betydninger avhengig av sin egen livvakt og sikkerhetssjef, slik for øvrig det gryende russiske demokratiet både er gissel og fane overfor Vesten.
· · Hvilket ikke betyr at vi står overfor et nytt, militarisert Russland, heller ikke hvis Jeltsin om noen måneder i gavnet framstår som nasjonalistenes og kommunistenes presidentkandidat, eller avlyser presidentvalget på grunn av unntakstilstand. Begge deler kan nemlig bli resultatet av det pågående dramaet. Nei, selve krigen i Tsjetsjenia og gisseldramaene viser noe annet: Den militære disiplinen og de militære kommandolinjene er meget langt fra det vi skulle kunne vente i en supermakt, for å si det forsiktig.
· · Og dermed er vi inne på det grunnleggende dramaet i Russland: På alle avgjørende områder svikter den politiske rasjonalitet. Slik sett passer både terrorisme og den groteske ofringen av sivile i Grosnyj og Dagestan denne grunnleggende irrasjonaliteten. Det beste vi kan håpe er at en representant for politisk fornuft en gang overtar statsroret i landet. Inntil da vil Russland og omegn lett kunne bli åsted både for gisseldramaer og maktfraksjoners markering av egen styrke.