Helsevesenet er, med alle sine spesielle trekk, en speiling av det moderne samfunnet, men i fortettet form.
Det har trolig aldri hendt før i vår parlamentariske historie: Helseminister Gudmund Hernes har gitt seg selv 100 dager til selvstudium. Og aldri har vel en selvstuderende mottatt slik velvillig støtteundervisning. Leger og sykepleiere, politikere og byråkrater, nåværende og framtidige pasienter samles i seminarer, forelesninger eller i avisspaltene for å gi bidrag til statsrådens opplysning. Og om studenten selv rapporteres det at han bruker sin arbeidstid og sitt kontor flittig. Han kommer nok til å være pålest når de dype konfliktene melder seg og de kompliserte spørsmålene blir stilt.
Hva er det med helsevesenet som gjør at en nybakt statsråd som føler han kan for lite til å hoppe oppi heksegryta, får slik oppmerksomhet før han har nærmet seg den? Hva er det med helsevesenet som gjør at alle profesjonene står i kø for å vise fram mangler og problemstillinger? Hva er det ved helsevesenet som denne uka har fått avisene til å fylle store deler av spalteplassen og folk flest til å engasjere seg heftigere enn når Drillos prøver å kvalifisere seg til EM i fotball?
· · Jeg tror det henger sammen med at helsevesenet har i seg de fleste av det moderne samfunnets konflikter og dilemmaer, interessemotsetninger og maktforhold, teknologiske og sosiale utviklingstrekk. Og de framstår i fortettet form, i potens så å si. Det sies f.eks. at vi lever i et kunnskapsbasert samfunn, og at kunnskapene blir stadig mer spesialiserte. Og jo snevrere kunnskap, desto større er mulighetene til å ramme samfunnet. Innenfor helsevesenet er det visstnok om lag 100 profesjoner. Mange av dem er så spesialiserte at de hver for seg kan lamme de andre. En operasjon stanser hvis anestesisykepleieren streiker, senger blir ikke redd om hjelpepleieren ikke gjør det. Ikke noe samfunnsområde har så mange yrkesorganisasjoner med basis i monopolkunnskap som helsevesenet. Hvis kunnskap er makt, er den her, og erfaring har vist at den både kan brukes og vil bli brukt.
· · Som borgere og klienter blir vi mer og mer prisgitt profesjonene. Vi kan ikke reparere vannkranen uten rørlegger, ikke selge eller kjøpe hus uten mekler, ikke fly uten flyvertinner. Dette er i ferd med å skape 2/3-samfunnet: De som kan noe andre ikke kan, styrer det hele, mens de andre faller utenfor. Innenfor helsevesenet er det konsentrert enorm makt på få hender, mens vi alle er lydige, noen er krevende og svært mange er forventningsfulle, men maktløse klienter.
· · Innenfor helsevesenet synliggjøres også samfunnets sosiale og demografiske utviklingstrekk: Vi blir stadig flere eldre, og vi blir stadig sterkere preget av livsstil og miljø. Alt dette påvirker vår helse. Men samtidig sier det moderne mennesket nei til gamle autoriteter som vil dirigere dets liv. Det vil være sin egen lykkes smed. Men helsevesenet møter følgene: Vi krever overhaling og reservedeler fra helsevesenet når noe går i stå.
· · De store konfliktlinjene i vårt samfunn går mellom sentrum og periferi, mellom by og land, mellom avhold og nytelse, mellom religiøs tro og kunnskapsbasert fornuft, mellom privat og offentlig. Alle disse konfliktlinjene finnes også innenfor helsevesenet. Men mest av alt tar helsevesenet opp i seg de dilemmaene som de teknologiske framskrittene stiller det moderne samfunnet overfor. Den skaper gap mellom dem som har og dem som ikke har, mellom mulighetene teknologien gir, og begrensningene som kampen om fordelingen av samfunnskaka setter. Vi kan jo ikke bruke alle våre ressurser på helse, selv om de medisinske mulighetene isolert sett skaper forventninger om stadig lengre liv uten sykdom og smerte. I våre besteforeldres tid var alderens og sykdommers besværlighet noe de bar fordi det ikke var noe å gjøre med. Gikta bare var der når år hadde gått. Også i vår tid er det selvsagt sykdommer og lyter det ikke er noe å gjøre med. Men toleransen for det blir stadig lavere.
· · Aldri har det perfekte vært så høyt vurdert som i vår tid, vi konkurrerer om å være lytefri. I helsevesenet kan feilvurderinger bli til katastrofer, og suksess skaper selvbevisste primadonnaer. Vi lever i en tid der egeninteressen dyrkes mer enn fellesskapsinteressen, og det er intet område hvor vi tillater oss å være så selvopptatt som på helsevesenets område. Jeg tror vår generasjons maktutreder, professor Gudmund Hernes, vil få bruk for all den teori og all den empiri han etablerte da han for noen år siden studerte maktforholdene i landet vårt.
