Dagbladet



Dagens palestinske valg er historisk, men ikke demokratisk. Likevel er det den riktige mann som vinner.

Arafat - tross alt

Av JAN-ERIK SMILDEN

JERUSALEM (Dagbladet): - Jeg synes Arafat er alt for autoritær og antidemokratisk. Men hva skal jeg gjøre? Han er den eneste palestinske politikeren som kan lede oss videre på fredsveien.
Slik uttalte han seg, en palestiner vi traff i Jerusalem forleden. Han snakket på vegne av en rekke palestinere, som nøkternt innser at de nok måtte ha levd videre med Arafat uansett hvor rettferdig det palestinske valget hadde vært.
Snaue tre ukers valgkamp er over. I dag skal over en million palestinere gå til stemmeurnene, om ikke dårlig vær fører til lavere valgdeltakelse. Snaue 700 kandidater stiller opp, de fleste fra Yassir Arafats eget parti, Fatah. 16 andre partier og organisasjoner deltar sammen med en rekke såkalte uavhengige kandidater. Mange av disse er ikke mer uavhengige enn at de er kjent som Fatah-sympatisører.
· · En rekke kjente politiske grupper på venstresida boikotter valgene, det samme gjør de islamske fundamentalistgruppene Hamas og Islamsk Jihad. Arafat skreddersydde valgloven slik at hans parti skulle dra maksimale fordeler. Opposisjonen har nesten ikke kommet til orde i massemedia. Valgkampmedarbeidere er blitt banket opp, slik Dagbladet dokumenterte sist mandag.
· · Men likevel sier internasjonale observatører seg relativt fornøyd. Dette er tross alt et historisk valg, i et område der vold og uro tidligere har fått herje fritt. Og araberverdenen som sådan er jo ikke akkurat kjent for å ha et utviklet demokratisk samfunnssystem.
· · Syrias president Hafez Assad pleier å vinne presidentvalgene med 99 prosent pluss noen promiller, det pleier også Iraks diktator Saddam Hussein. Egypts president Hosni Mubarak stiller i en langt mer moderat divisjon, men er likevel eneste kandidat når han stiller til valg. Arafat har en motkandidat i dag, den 72 år gamle kvinnelige helten fra 40 års frigjøringskamp mot israelerne, Samiha Khalil. Khalil, som mener palestinerne ga for mye til Israel da de underskrev Oslo-avtalen, vil trolig få en rekke proteststemmer.
· · Kilder som står Arafat nær forteller at den legendariske PLO-lederen egentlig ønsker seg en oppslutning på 70-80 prosent. Så kan han si seg relativt unik i arabisk sammenheng. Han får et slags demokratisk image, og kan smykke seg med en presidenttittel han har fått av folket i valg. Arafat ønsker også en opposisjon i den nye selvstyreforsamlingen, men ikke større enn at Fatah til enhver tid har full kontroll.
· · Ingen kunne i dag ha ledet palestinerne bedre enn Arafat, det innser de fleste. Det er han som har autoriteten til å snakke med israelerne, det er han som bringer sitt folk videre på fredsveien, dog med innrømmelser som ofte koster dyrt. For hvem skulle vel tro at Vestbredden er i ferd med å få palestinsk selvstyre når man passerer den israelske bosettingen Efrat like utenfor Betlehem? Bosettingen eser ut i lengderetningene. Her konfiskeres ny palestinsk jord og midlertidige ferdighus settes opp, for liksom å markere revir.
· · Den nye selvstyreforsamlingen skal etter avtalen ikke sitte sammen lenger enn til 1999. Innen den tid bør alle utestående problemer mellom palestinerne og isralerne være løst. Arafat kommer til å lede en slags overgangsregjering - med mandat til å sluttføre forhandlingene. Det er viktig at det er en sterk ledelse i en slik situasjon. Men det betyr ikke at palestinerne selv og utenverdenen skal tillate at Arafats politikere og politifolk turer fram som de har gjort til nå.
· · - La den palestinske ledelsen få tid. Det er ikke så lett å komme rett fra en geriljakrig når man skal lede et folk i fred, sier pragmatikerne. Slik ser ikke menneskerettighetesorganisasjonene det. Blir undertrykkelse først sementert, blir det vanskelig å gjøre noe med det seinere. Overgrep må slås ned på umiddelbart, med utenverdenens støtte, blir det sagt.
· · Så får vi bare se hva som skjer de neste tre åra. En rekke palestinske opposisjonelle har holdt seg unna disse valgene. De satser på at deres tur kommer neste gang, når kanskje forholdene ligger litt bedre til rette.





© Dagbladet, 20. januar 1996