Tida går, også for popstjerner med ulik lyskraft og varighet, og de fleste av dem driver med årene ugjenkallelig inn i glemselens barmhjertige mørke. Andre senker profilen, øker livvidden, fikser tenner og tupé og holder en slags karriere gående, mens andre igjen rett og slett dør seg ut av rampelyset i rett øyeblikk og blir «legendariske» før de er kalde. Det hele er svært normalt.
· · Men som med faraoene i Egyptens land: Noen sørger bedre for eget ettermæle enn andre. I klok forvissning om at sannheten ofte defineres av den som erobrer hjertene, og at hjerter kan erobres effektivt via TV, tar flere og flere artister av et visst kaliber opp kampen med nesevise, gravende biografer. Det skjer i form av striglede TV-biografier, produsert i pakt med artistens egne ønsker og oppfatninger. Tanken bak er gjennomført rasjonell: når monumentet over en selv skal reises, ens eget ry befestes, ens eget ettermæle etableres, hvorfor da ikke like godt gjøre det selv? Om ikke i form av en pyramide - tomteprisene har tross alt steget sterkt siden gamle Keops leverte nabovarsel og byggemelding - så i form av ett eller flere TV-programmer, beregnet på verdensomspennende visning og ditto gjennomslagskraft. Sånt virker, TV-programmer kan i motsetning til pyramider selges, masseproduseres for videodistribusjon, blåse nytt liv i et platesalg på kanten av rigor mortis og i heldigste fall yte en ekstra krone til gravferdskassa.
· · I det siste har norsk fjernsyn vist noen eksempler på slik historieskriving/mytebygging: Historien om The Jackson 5, hvori opptatt lille Michaels vei til nesekirurgen, historien om The Beatles' vekst og fall, historien om Frank Sinatra, og denne uka historien om The Band. Alt sammen, uansett form, var brukbar, til tider storveies underholdning, men med hvilket forhold til «sannheten», denne flyktige størrelsen som vanligvis forvaltes av biografer, PR-agenter og journalister - blant andre?
· · Det kan vel variere. Stort sett kan vi gå ut fra at det som ble fortalt var riktig, og at det som forble ufortalt ville ha satt hovedpersonene i et mindre gunstig, eventuelt mindre salgbart lys om det hadde kommet for en dag. For bare å trekke fram ett eksempel, historien om den sagnomsuste rockegruppa The Band, så ble den framstilt som en solskinnsdag med noen skyer og milde vindkast mot kvelden, mens Barney Hoskyns biografi om gruppa, «Across The Great Divide», forteller en ganske annerledes dramatisk historie om dop, desperasjon og sterke interne motsetninger mellom Levon Helm og Robbie Robertson. I TV-programmet var Helm en gjennomgangsfigur, Robertson knapt nevnt eller vist.
· · Stadig oftere ser vi 60-årenes popikoner uttale seg legitimerende på TV om hverandres og epokens betydning: Ringo Starr, George Harrison, Eric Clapton og mange andre. Slik justeres, kompletteres, pusses myten(e) mens de(n) serveres i tiltalende farger og med tidsriktig bakgrunnsmusikk. Greit nok, flere vil sikkert følge, men disse programmene blir på en måte som å se Sportsrevyen: Det er fort gjort å tro at fotballkamper bare består av scoringer. Vi gjør nok lurt i å se «Historien om ...» ut fra en anelse om at enhver ulikhet med virkeligheten ikke er tilfeldig.
