Suppe i sentrum

Av PER VASSBOTN

Det politiske sentrum eksisterer i virkeligheten bare som et teoretisk punkt mellom ytterkantene. Likevel er sentrum den videste plassen som finnes i politikken, for det er dit alle partier med maktambisjoner setter sin kurs. Arbeiderpartiet fører en utpreget sentrum/høyre-kurs for tida. Samarbeid med ett eller flere sentrumspartier har gitt Gro Harlem Brundtlands regjeringer styringsflertall i alle saker unntatt EU. Hun vet at enhver regjering i Norge må utgå fra eller basere seg på sentrum.
· · Dette skjønner også våre to tidligere Høyre-statsministrer. Kåre Willoch er for tida så sterkt i sentrum at han konvergerer langt ut mot venstre. Jan P. Syse, Lysebu-åndens far, fyller på en naturlig måte rollen som Ånden som går. Som Fantomet beveger han seg stille gjennom den dypeste jungel, men med usvikelig tro på at det han kaller «et betydelig undertrykk» med tid og stunder vil få den borgerlige luftfarkost på vingene igjen.
· · Det er lett å latterliggjøre både Syse og de øvrige eldre statsmenn og bakspillere som forsatt møtes i en felles tro på at et borgerlig under skal inntreffe: Kåre Kristiansen (KrF), Ivar Grimsmo (KrF), Kristian Asdahl (H), Arne Asper (Sp) og Per Magnar Arnstad (Sp). Dette har de holdt på med i over tjue år, med vekslende resultater, for å si det mildt. Betydningen som nettverksnode må likevel ikke undervurderes. Som formidler av signaler om samarbeidsvilje kan Syse-kameratene være gode å ty til.
· · «Alle» er enige om at Senterpartiet er problemet. Hvor følsomt dette er, viser Magnus Stangelands reaksjoner når VG avslører at han har spist lunsj med de gamle: - Jeg oppfattet ikke at borgerlig samarbeid var tema ... Vi snakket om Borten-regjeringen og utsikter til hvilke regjeringer vi kan få framover. Parlamentarisk leder Johan J. Jakobsens kommentar taler for seg: - Jeg håper maten smakte.
· · Bak den ironiske elskverdigheten ligger muligens en liten uro i Senterpartiets ledelse over et økende press for borgerlig samarbeid som kan komme til å oppstå nærmere stortingsvalget i 1997. Spede kritiske røster hevet seg allerede etter det heller magre valgresultatet i fjor høst: Nå burde den sterke ideologimarkeringen vike for resultatpolitikk. Anne Enger Lahnsteins avvisning av borgerlig samarbeid har hele tida vært kontant. Når hun erklærer blokkpolitikken død, er det hennes måte å få definert problemet bort fra sin virkelighet. Et nytt lederskap er derfor noe av en forutsetning for at Senterpartiet skal kunne delta i et regjeringssamarbeid hvor også Høyre er med.
· · Det er likevel på en helt annen arena enn ved Uranienborgs hyggelige lunsjbord samarbeidet må vokse fram om det skal ha noen sjanse. Det kan ikke skje i Oslo bystyre heller: Michael Tetzschners politiske stunt i landets hovedstad var dømt til å mislykkes, fordi sentrum var for svakt, Høyre var splittet og det populistiske Hagen-partiet var stort nok til å sette premissene. Det er og blir i Stortingets komiteer og korridorer et politisk alternativ må vokse fram.
· · Det er ikke bare supperådets innflytelse som vil stimulere til noe slikt, kanskje aller minst dét etter at Syses samtaler med sentrumspolitikere nå er blitt offentlig kjent og stigmatisert. Den fremste drivkraften for en borgerlig samling vil nå som før være Arbeiderpartiets maktutøvelse. Det kritiske punkt er når sentrumspartiene og Høyre samler seg om en grunnleggende enighet om at Arbeiderparti-regjeringen må bort. Det kan inntreffe allerede før 1997 hvis regjeringen opptrer akkurat så maktarrogant som vi har sett at den kan.