Aktuell alpeglød - i Oslo og Wien: På Nationaltheatret tar dramatiker Peter Turrini et oppgjør med østerriksk fortid, og i Landesgericht har popforfatter Johannes Mario Simmel vunnet et oppgjør om østerriksk nåtid.
Turrini beskylder sine landsmenn for å fortrenge gammel og ny nazisme, og Simmel beskylder høyreekstremist Jörg Haider - denne dannede jappefascist, ifølge en europaparlamentskomité - for å drive morderisk og skruppelløs hets. Men det holder han ikke nødvendigvis fast ved, forklarte Simmel selv i retten der han sto til ansvar for Haiders tapte ære:
· · - For det er altfor svakt uttrykt. Hver gang Haider åpner munnen, må jeg tenke på den forferdelige språkbruken i nazitida - så som: «Vi i Frihetspartiet er et middel til bekjempelse av skadedyr.» Med den slags midler mot skadedyr ble min fars familie myrdet i konsentrasjonsleiren - og retten må unnskylde at jeg reagerer så følelsesladd. Det unnskyldte den - og for så vidt skulle det være større håp for østerrikernes framtid enn Turrini vil ha det til på Amfiscenen: - Med sine nedsettende uttalelser skaper Haider et klima av uro og angst, konstaterte dommer Friedrich Forsthuber og frifant Simmel.
· · På den annen side: Ved valget for en måned siden fikk Frihetspartiet 22 prosent av stemmene, riktignok med en tilbakegang på 0,4 prosent. Den kan skyldes at et opptak fra et Waffen-SS-møte, der Haider skamroste Adolf Hitlers elitesoldater, ble vist i tysk TV et par dager før valget, om ikke østerriksk. Hvis det da ikke styrket ham i dertil egnede kretser. Under enhver omstendighet gjorde det ham umulig som regjeringspartner for det tilnærmelsesvis respektable høyre, som også i Østerrike var beredt til å lukke øyne og ører for fremmedfiendtlig demagogi og samarbeide med det ytterste høyre for å stanse de såkalte sosialistene. Fortsatt er Haider den eneste lett karismatiske folkeforføreren i vår del av verden.
· · Og fortsatt er han en katastrofe for Østerrike, kunne nazijeger Simon Wiesenthal i Wien tilføye i et Spiegel-intervju: - Haider vinner bønder og arbeidere, fordi de store partiene ikke lenger har kontakt med basis. Han vet hvordan han skal fremme sin sak for de politisk mindre bemidlede, og framfor alt profitterer han på at «frigjøringen i 1945» er det rene fremmedord for 90 prosent av østerrikerne.
· · Om ikke for en Turrini, den fremste litterære folkefiende etter Thomas Bernhard, som sist sørget for å provosere sine landsmenn med «Død og djevel» på Burgtheater i Wien. Og ikke for en Simmel, den fremste underholdningsforfatteren på tysk etter krigen med et samlet opplag på 70 millioner og følgelig ikke nevnt i noen seriøs litteraturhistorie. «Også når jeg ler, må jeg gråte» er tittelen på hans siste bestselger.
· · Og han innrømmer gjerne at det var omtrent sånn han følte det, da han seiret over Haider i retten. Som forfatter har han en ellers bare anglo-amerikansk sans for å kombinere spenning, dokumentasjon, politikk, tilløp til samfunnskritikk og et snev av følelser.
· · Simmels første og største suksess var «Det må ikke alltid være kaviar» fra 1960, en fiks agentroman der hans helt spiste og drakk og lå seg gjennom et kaotisk Europa og innimellom bidro med instruktive oppskrifter på forføreriske retter - og seinere: «Men med klovnene kom gråten» - og særlig med denne ulykksalige Haider som gløder over Alpene.
Dagens kronikk: «Hvor ligger hunden begravet, Bull Tuhus?» Av Gunnar Staalesen.
