Av GUDLEIV FORR
Dette høyst overflatiske bildet kan sikkert belegges med statistikk og tall. Og det må utvilsomt også nyanseres. Men det er ikke mulig å benekte lenger: Vi begynner å se resultatet av en utvikling som startet allerede med utdanningseksplosjonen i 1960-åra. Kvinnene har etter hvert erobret hovedkanalen for sosial mobilitet i vårt samfunn, nemlig undervisningssystemet. Nå gir det seg uttrykk også i at de overtar de stillingene som utdanningen kvalifiserer til.
· · Dette skyldes selvsagt bevisst arbeid. Men det henger også bl a sammen med at vi har et system for relativt objektiv bedømmelse innenfor vårt skolesystem. Jeg er ingen varm tilhenger av karakterer. Men i beste fall har de én god side: Vurderingen skjer hemmelig og sannsynligvis likt uansett kjønn. Innenfor et slikt system er ikke jentene bare like gode som gutta, de er ofte bedre, kan folk som arbeider innenfor utdanningssystemet fortelle meg.
· · I 1970 var under en fjerdedel av dem som tok examen artium jenter. Nå er det flertall av jenter på hovedfagsnivå i et økende antall fag. Og du trenger bare å titte på Aftenpostens oversikter over doktorander for å slå fast at de er i ferd med å erobre også dette nivået av akademisk ferdighet. Kvinnene er underveis mot toppen fordi grunnvannet så åpenbart stiger.
· · Om vi ser noen tiår bakover, tegner det seg to bølger i likestillingsarbeidet. Den første gjaldt kampen for rettigheter som legger forutsetningene for det neste framstøtet, det som gjelder likestilling på arbeidsmarkedet. Vi fikk abortloven, vi fikk permisjonsordninger ved svangerskap, vi fikk i alle fall i navnet lik lønn for likt arbeid. At kampen også endret holdninger hos mennene, er åpenbart. På min vei til arbeidet om morgenen ser jeg faktisk like ofte unge menn trille barnevogn til barnehagen som jeg ser unge kvinner. Det må være mange likestillingsbevisste og flotte fedre sammen med de kvinnene som preger nyhetsbildet.
· · Da jeg fikk min grunnleggende skolegang i 1950-åra, falt jentene av allerede etter realskolen. Jentene skulle i alle fall snart ut av yrkeslivet for å ta seg av unger og hjem. I dag er de antakelig i ferd med å komme i flertall i mellomlederstillinger i forvaltningen, og en del er allerede på plass i toppstillinger. I nyhetsmedia er det ikke lenger noen som finner det interessant å intervjue en nyutnevnt kvinnelig departementsråd. Det vekker simpelthen ikke oppsikt fordi de kvinner som nå utnevnes i slike toppstillinger, for lengst er forbi status som «den første».
· · Det er lenge ennå før vi ser den samme utviklingen innenfor det private næringsliv. Det henger naturligvis sammen med rekrutteringssystemet. Det er menn som sitter i nøkkelstillingene der ansettelser og forfremmelser bestemmes. I forvaltningen har man et mer nøytralt vurderingssystem, der karakterer og ansiennitet veier langt tyngre enn subjektive kriterier.
· · Men dessuten er det også åpenbart at det offentlige er langt mer barnevennlig enn det private næringsliv. Det er ikke farlig for den videre karriere å ta ut de lovbestemte permisjoner ved fødsler og omsorg slik det ennå er i det private næringsliv der menn lever med de mange forestillinger som konkurranse- og resultattenkningen setter.
· · Det har selvsagt sin pris for kvinnene at det foreløpig er innenfor det offentlige de fleste må søke karrierene. De får stort sett halv lønn i forhold til hva det private næringsliv ville ha betalt for deres kompetanse og status. Til gjengjeld får de viktige og interessante jobber. I det lange løp vil nok også dette endre seg. Når konkurransen for alvor rammer det private næringsliv, vil selv ikke det ha råd til å la så mye talent gå seg hus forbi. For det er en illusjon å tro at det alltid er de flinke som stikker av med de høye lønningene, de prestisjefylte stillingene og de feite opsjonene. Antakelig sitter minst halvparten av alt talent her i landet og styrer stat og kommune, der jentene snart er i flertall. Og alt tyder på at de er minst like dyktige som næringslivets menn.
