Whisky og sauekjøtt!

I Norge holdes 100-årsfest for Ivar Aasen, som døde i 1896, og i Skottland feires 200-årsjubileum for Robert Burns, som døde hundre år tidligere.
Bortsett fra at et dødsår er et litt underlig påskudd for feiring, har de to dikterne fellestrekk. Hartvig Kiran påpekte i sitt utvalg Burns-gjendiktninger (1966) at Burns hadde den samme «sjølmedvetne bondeviljen» som Aasen.
· · Johannes Gjerdåker, som i dag lanserer den fyldige og gjennomarbeidede boka «Dikt og songar i utval», henviser til Kiran og skriver at bondesønnen Burns var en belest herre: «Men han ville ikkje stå fram som lærd diktar; han ville ikkje skilja lag - heller ikkje i poesien - med det bygdefolket han var oppvoksen blant.» Burns ble en varm talsmann for skotsk selvstendighet og skotsk språk, derfor er hans fødselsdag, 25. januar, også skotsk nasjonaldag.
· · Den feires med sekkepiper, dikt, whisky og haggis; en skotsk rett lagd av saueinnvoller. Det er neppe tilfeldig at Gjerdåkers bok i dag - på Burns' bursdag - lanseres i smalahovets hjemtrakter, på Voss, ventelig med en skål både for Skottland og Vossaveldet.
· · Burns gjorde en formidabel innsats for å samle og bevare skotsk folkediktning. En del av tekstene til Burns kommer først til sin rett når de synges, og boka er forsynt med et utvalg noter. Gjerdåker understreker det jordnære i Burns' poesi: «Synene hans steig ikkje til himmels. Han såg på jorda under seg og på brør og systrar ikring seg, felager i jordelivet.»
· · I sitt forhold til kvinner minnet Burns mer om sin første norske gjendikter, Henrik Wergeland, enn om Ivar Aasen. Burns forelsket seg gang på gang. «Hovedkjæresten» Jean Armour fikk han to par tvillinger med før han giftet seg med henne. Burns levde et hektisk og hardtarbeidende liv, stadig mil etter mil på hesteryggen i sin jobb som tolloppkrever. Han døde bare 37 år gammel.
· · Den sterke lyrikeren Olav Nygard var den første som utga en egen bok med norske Burns-gjendiktninger (1923). Siden fulgte Kiran, og Gjerdåkers utvalg er det fyldigste hittil. Sommeren og erotikken strømmer mot leseren fra første dikt, «Kornband»:

Det var mot natt ein olsokkveld
når kornband vil skina
og stjerner tindra bjart av eld,
eg sprang til henne Stina,
og tida flaug ifrå oss fort,
for stilt til ro var hugen,
då vart ho med på vegen bort
imellom band av rugen.
På den andre siden; boka munner ut med følgende linjer:

Å, kona mi har dengt meg
og veggimellom slengt meg,
gjev du ei kvinne viljen sin,
då får ho tidsnok rengt deg.
· · Slik skriver en romantisk realist, som ifølge seg selv forsøkte å fange «kjenslene og skikkane han kjende og såg i seg sjølv og i sambygdingane ikring seg, i sitt og deira heimlege språk». Aasen kunne ikke uttrykt det klarere.